Slankeprat

Silje Karine blogga forrige uke om all den slankepraten på Sametinget og i NRK Sápmi. Så da passer det vel å komme med mitt bidrag.

Slanking, eller å passe på vekta si er et er et tema man kan snakke med kvinner fra hele verden om.

Her om dagen hadde jeg lunch med damene (les: damer som ganske nylig har vært flykninger, og nå jobber hardt for ny framtid her i Norge). Hun ene mente at jeg nå var tynn nok og ville snakke med meg om hva jeg spiser. Det var påfølgende kryssforhøring, om hva jeg spiser, hvor mye og hvor ofte. Om jeg trener, hva, hvor lenge og hvor ofte. Fordi hun ville vite. Kanskje noen (les: nordmann) tenker at det var voldsomt til graving i et privatliv. Jeg er jo tross alt veilederen deres. Noen (les:meg selv) tenker at man skal være bevisst sin rolle, og balansere privatliv og profesjonalitet. Derfor kan man ikke dele alt for mye av det som er privat.  Så kom jeg på at en slik prat er viktig. Flere ble engasjert i samtalen, og å få en prat om kosthold og helse er gull verdt.  Sånn helt vanlig fortrolig kvinneprat. Som vi vet kan inspirere og motivere (og irritere).

Dessuten har innvandrerkvinner høyere risiko for å utvikle Diabetes 2. Da er det lurt at jeg forteller dem hva jeg selv gjør, slik at de kan få et innblikk i hvordan en vanlig norsk kvinne lever, og (liksom) holder seg i form.

«Kjøkkenbordprat» er viktig. Joda, jeg sa at jeg nå for tiden spiser is nesten hver dag.

Den første tiden de bodde her, var vi en del på besøk. Vi fikk servert te- med sukker i. Saft- med sukker i. Kaker- veldig gode og søte kaker. Etter hvert fant jeg ut at jeg måtte si nei til sukker i teen.  Å si nei til sukker gjør man ikke uten forklaring, for sukkerinntaket er noe høyere enn hos en vanlig vestlig kvinne. Hvilken forklaring dugde? At sukker ikke er godt? Nei, det holder ikke, for sukker gjør at alt smaker bedre. Jeg fikk først forståelse for mitt lille (for dem uforståelige) problem, da jeg sa at jeg ikke ville bli tjukk.

End of discussion. Enhver kvinne forstår at man ikke vil bli tjukk.

Det er befriende med noen av damene, fordi de er direkte. Har jeg blitt tynnere, så sier de det. Har jeg blitt tjukkere, så sier de det. Noen tenker vel at det er uhøflig og frekt, men det er altså ikke ment sånn. Vi har forklart at sånt reagerer folk på her, og at man helst ikke bør si noe om kroppen til folk. Så får vi vel snart ta en prat at man nok har forskjellig forhold til sin egen kropp.  Noen kulturer muligens litt skeivere enn andre. Jeg har jo aldri hørt noen av dem si at et kakestykke er «farlig godt», underforstått at det kakestykket bør man ikke spise og at det er et nederlag om man ikke klarer å la være.

Så får jeg håpe jeg lærer dem kun de gode vanene med trening og kosthold. Og ikke den syke kroppsfokuseringa (og treningsnarkomanien?) som er i samfunnet vårt. Så i et folkehelseperspektiv er det bra at sametingspolitikere har fokus på trening og kosthold. Det er også bra om man spiser dessert to ganger daglig når man samles i Karasjok, for livet skal jo nyes også.

Advertisements

Bryt tausheten

Hvorfor så stille Sápmi?  Utspillet til Svein Henriksen  i nettpublikasjonen Bodø Nu og i sin egen blogg fikk meg til å tenke på min rolle i homokampen. Han spør om han er den eneste høyrøstede stemmen i kampen for samisk homofil aksept. Vi har nok vært for stille. Det må vi slutte med. Både du og jeg har et ansvar.

Kanskje er det lett å distansere seg fra temaet skeive samer? Fordi vi ikke påminnes det så ofte? Fordi det liksom ikke angår oss heterofile? Fordi vi tenker at det egentlig er stor aksept for dette i samfunnet? Fordi det er en gruppe som blir usynlig? For hvordan kan det være sånn at vi ikke diskuterer i det offentlige rom, i lunsjen, på Sametingets plenum, hvordan vi best mulig gjør at alle føler seg inkluderte? Det er helt åpenbart at denne stillheten i samfunnet bidrar til at mange skeive vegrer seg for å stå frem i frykt for negative reaksjoner.

Jeg mener at det å sørge for at skeive personer inkluderes i det samiske samfunnet er et kollektivt ansvar, og vi kan ikke stå å være tilskuere til at noen ikke føler seg hjemme på grunn av hvem de forelsker seg.

Det samiske samfunnet må tørre å innse at vi har et stort tabu, en ballong, som må sprenges. Fordi det er stort tabu når noen ikke tør å stå fram som skeiv. Når noen kvier seg og er redd for hva familien og slekta skal si. Da er det et stort tabu, og slik kan vi ikke ha det.

Jeg har et ansvar å si høyt hva jeg mener. Jeg mener vi folkevalgte særlig har et moralsk ansvar å gå foran i disse saker.  Å fjerne diskriminering og mobbing eller å vedta aksept er selvfølgelig ikke noe vi kan vedta politisk, men holdninger endres gradvis, blant annet av at vi snakker om det. Jo mer vi snakker om det, jo mindre «farlig» blir  det.  Det handler om mine venner. Mine medmennesker. Om menneskeverd. Om at alle skal kunne leve ærlige liv, og tørre å elske den man vil. Det handler om at vi kollektivt har et ansvar for å bedre situasjonen for skeive. For enkeltpersoner skal ikke ta dette ansvaret alene.

Derfor sendte jeg ut  pressemelding i håp om å bryte tausheten.

Ja, så klart er det ok at du som same elsker en av samme kjønn. Ja, jeg støtter deg når du viser akkurat hvem du er. Nei, homofobi er ikke greit, og de som utøver det burde gå inn i seg selv og reflektere grundig.

Jeg håper flere tar bladet fra munnen og sier lignende ord. Det er gjennom ord og handling vi viser inkludering i praksis. 

Valgdebatt

Første valgdebatt var sist lørdag på Samisk Hus i Oslo. Artig.
I Sør- Norge valgkrets er det åtte lister som stiller til valg, og seks av listene møtte til debatt.

Mesteparten av debatten handlet om fremtiden til Samisk hus i Oslo. Jeg tok opp det i mitt innlegg, hvor jeg påpekte at det er viktig å få fast(e) ansatt(e) som kan drifte huset. Nå er det er en flink dugnadsgjeng som holder hjulene i gang. Jeg fortalte også om drømmen vår om at vi på sikt får en Sámi-siida i Oslo. Munchmuseet vill vært perfekt til dette. Det er et godt forslag fra Ellen Lundby. Jeg skal skrive mer om siidaen senere, og også om den samiske helsesøstertjenesten vi vil ha på plass i Sør- Norge.

Det var omkring åtti som kom il debatt, og det er bra på en slik sommerdag da mye annet også skjedde i Oslo.

Dette var utsikten fra panelet. Nå ser jeg frem til neste debatt.

20130620-001449.jpg

Samisk myteknuser

Dere samer har så mange særrettigheter og goder får vi høre. Javel?

I morgen lanseres Samisk myteknuser på Samisk hus i Oslo. Den skal knuse 24 myter om samer med fakta. Fire av mytene er ute allerede, og jeg gleder meg til de 20 resterende.

Lurer du på om vi samer har så mange særrettigheter og goder? Eller  om vi vil ha en egen stat? Sjekk samiskmyteknuser.no

En av mytene er at vi samer har så mange goder og særrettigheter, og den begynner jeg å bli lei av å tilbakevise. Og jeg er nok ikke den eneste. Jeg husker spesielt en episode da jeg skulle hilse på en venninne i lunchen hennes på høyskolen der  hun studerte. Der møtte jeg hennes studievenninne og det kom jo fort fram at jeg er same. Jeg gikk på Samernas (i Jokkmokk) det året på duodjelinjen så det ble jo fort et naturlig samtaletema. Den lunchen ble brukt til å forklare at jeg betaler utdanninga mi selv. Timene etterpå til å være sint og irritert og lure på hvor hun hadde alt dette fra. For hun visste jo selvfølgelig at samer fikk masse stipender for å studere, i alle fall de som skulle bli tannleger. Vi trenger visstnok ikke studielån en gang.

En ting er at noen faktisk tror det, en annen ting er måten det kommuniseres på. Hun her var ganske sint og aggressiv. Det hadde vært litt bedre med en noe hyggeligere tone. Lunchen hadde vært bedre med et noe hyggeligere samtaletema. Hvor mange slike historier finnes det? Tusenvis tror jeg.

Samisk myteknuser- VELKOMMEN! Nå kan vi henvise til deg. Du trengs. Takk til Antirasistisk senter/ Nállevealaheamivuostásaš guovddáš  og Jurddabeassi som står bak den!

PS: Jeg er også veldig lei av å være eksotisk. Og å være til berikelse for noen.

Samisk språksenter i Oslo

Det er på høy tid å få opprettet et samisk språksenter i hovedstaden vår. Et språk- og kultursenter i Oslo vil være en vinn-vinn-situasjon, som både vil komme de samiske Osloborgerne til gode, samt kunne fungere som et informasjonssenter og utstillingsvindu for samisk kultur.

Jeg fremmet derfor dette som ny sak på Sametinget under plenum før jul. Responsen fra Sametingsrådet kommer nå på neste plenum i slutten av februar.  Avisa Ságat er enig med meg.

Hvor mange samer som bor i Oslo og områdene rundt er uklart, men vi vet at det er snakk om et betydelig antall. En trend som underbygger denne påstanden kan man lese av utviklingen til samemanntallet. Før høstens valg kan vi se at valgkretsen Sør-Norge, hvor Oslo har den klart største andelen samer, er den som øker med flest innskrevne. Kretsen får i neste periode hele to nye mandater inn på tinget. Man kan ikke overse at en sjettedel av sametingets velgere bor i Sør-Norge, og både det samiske samfunnet, samt de ansvarlige kommunene, har et ansvar for å legge til rette for både samiskundervisning og andre offentlige tilbud på samisk.

Derfor mener jeg at et samisk språksenter i Oslo er på sin plass. De samiske språksentrene er en suksesshistorie som det var viktig for NSR å få gjennomslag for. Det finnes mange gode eksempler på hvordan språksentrene kan fungere som viktige samarbeidspartnere for skoler og andre aktører. Jeg ser for meg at det bygges et tett samarbeid mellom et språksenter i Oslo og kommunene i Oslo og Akershus, som vil garantere at det finnes både språklig og kulturell kompetanse til benyttelse i undervisning og andre offentlige tilbud.

Jeg mener at det eksisterende Samisk Hus i Oslo er et ypperlig utgangspunkt for et slikt språksenter, og vil være det mest naturlige utgangspunktet. Det er på tide at Sametinget tar situasjonen til samer i Osloområdet seriøst og bidrar med å legge til rette for en slik satsning. Dette vil jeg arbeide hardt for.

6. februar

6. februar – som for meg nå er blitt et begrep på linje med 17. mai. Det er et godt tegn.

I fjor blogget jeg om at vi samer egentlig bare har adoptert majoritetssamfunnets symboler og laget vår egen versjon. Flagg. Folkedag/nasjonaldag. I år konkluderer jeg med at det rett og slett var genialt. Sånt blir man nemlig synlig av. Ved å heve seg selv på samme måte som de andre, På et språk som forstås. Det er mye positivt med dagen:

  • man får satt samiske saker og temaer på dagsordenen
  • vi møtes
  • vi feirer oss selv
  • vi får mye POSITIV medieoppmerksomhet, noe som slettes ikke er noen selvfølge (jeg hadde selv en hyggelig prat med NRK Møre og Romsdal)
  • den bidrar med folkeopplysning til øvrig befolkning

Selv var jeg på jobb. Jobben min har relativt høyt andel samer til Vestlandet å være. Vi hengte opp flagg og jeg kjente aktivistKirsti komme smygende inn under huden igjen. Deilig! Så tok jeg kofta på og underviste våre nye medborgere om samer. Om kofter, område, næringer, Sametinget, språk, medier. Og musikk så klart. Mari Boine. Vajas. Adjagas. Tradisjonell joik. Sånt som er lett tilgjengelig på YouTube. «Det er som i Afrika». «Det er som i Somalia». Smil i øynene. Tårer i øynene. Jeg ble hilst med «Buorre Beaivi» en gang jeg møtte flyktningene. Norsk- og samfunnsfagundervisningen for innvandrere inkluderer 6. februar og samer også.

Jeg var i Molde sentrum på ettermiddag og kveld, med kofte på og flagg i sekken. Da møter man folk som gjerne spanderer te og wienerbrød på Kafe Kurt på Plassen (jazzhuset) før man møter searvien(sameforeningen) sin til middag.

En god dag!

Det flagges i Molde. Dette er fra 6.februar i 2010.

Det flagges i Molde. Dette er fra 6.februar i 2010.

Kollektivet

Idag savner jeg kollektivet. Som jeg bodde i et halvt års tid fordi jeg måtte flytte fra en annen hybel, og fordi jeg var for treg med å finne meg en ny. Jeg savner kollektivet, hvor jeg egentlig først og fremst var kjærest. Det kollektivet hvor jeg sjenert banka på døra en sommerdag i juni 2005. Ikke visste jeg da hva det ville bety for meg, og hva det allerede hadde betydd for mange andre. Det  samme kollektivet som lærte Malin om Dagsrevyen. Det kollektivet lærte meg var at kjærligheten virkelig er størst. For alle. Og at det krever handlinger deretter. Kollektivet til Norges kristelige studentforbund, også kalt Forbundet.

Her er det plass til alle, her er ei åpen dør. Her får du komme inn. Her er smil og godt humør. (En av sangene barnekoret i Bud synger)

Gjestfrihet har jeg lært hjemme, kjærlighet og omsorg også. Bare for å ha det sagt. Hjemme var det åpent hus og vi levde et helt normalt familieliv.  I kollektivet var det også åpent.  Der var for det meste studenter. Og alltid gjester.  Kanskje jeg kjente igjen gjestfriheten jeg selv hadde vokst opp med? Jeg selv konkluderte med at Forbundet og læstadianerungdom var en god kombinasjon. Teologien er nok noe forskjellig, men noe var det der som fenget meg… Kanskje var det kulturen? Friheten? At det var så avslappet? Kanskje var det rett og slett kombinasjonen Forbundet og ung samisk kvinne? For visst hadde Forbundet en samisk historie. Det var jo der sultestreikerne bodde noen tiår tidligere.

Kollektivet: En rekke engasjerte mennesker som kjemper for rettferdighet.  Da jeg var der, var det ureturnerbare asysøkere. Det var kamp for rettigheter til homofile, lesbiske og mennesker med transkjønna identitet. Før jeg kom var sameflagget på plass, da det stormet om man virkelig kunne bruke samisk flagg 17.mai i Oslo.

Jeg trådte inn der for første gang midtsommers. I hvite sommersko og ny blåturkis sommerkjole, sjenert og forelska i en krølltopp. Jeg følte meg veldig velkommen og hjemme.

Så kunne jeg den høsten feire min første valgseier der, som nyvalgt sametingsrepresentant.