Jesus og meg

Masteroppgave er levert. Jeg er lykkelig, og forsøker å ikke tenke på alt som burde vært annerledes. Den er jo faktisk min. Min oppgave. Min lille baby. Jeg kikker på den, men åpner den ikke -enda. Læstadianske brev får hvile noen uker til. Da skal jeg tilbake til teologisk fakultet i Oslo, for å forsvare oppgaven, og forhåpentligvis få min mastergrad i kristendom.

Hva passer vel bedre da enn å reise til samiske kirkedager i Mo i Rana rett etter innlevering? Jeg tok med prestemannen, komagene, kofta og satte meg på toget. Sámesiidaen var synlig, så det var ikke noen tvil om hvor vi skulle. En storlávvo og mange små. Trivelige folk. Bra program. Fine gudstjenester. Bra konserter. Seminar om samisk liturgiarbeid. Om forsoning. Og ikke minst bra vær og god stemning.

Det var fint. Å være der,  møte masse kjentfolk, og å mimre om gamle dager da jeg var på Samisk kirkeråd sine ungdomsleirer.

Bilde

Jesus, meg og masteroppgaven. Jesus er mest tydelig, det er vel slik det bør være?

Bilde

Klart for ungdomsgudstjeneste i stor-lávvoen

 

Studentliv

Visste dere at lykken for en mastergradsstudent er stabburstrappa på prestegården? Med jordbær, solkrem og gjennomgang av oppgave.

En uke igjen, og jeg kan ta ferie på ordentlig!

Typisk at jeg ikke skjønte hvor heldig jeg var da jeg var student på heltid. Det skjønner jeg veldig godt nå. Når jeg er flyktningkonsulent på heltid. Så politiker. Og deretter student.

Derfor var lykken å få ferie fra heltidsjobb, og kunne bare være student. Men jeg var ikke akkurat lykkelig da jeg skjønte jeg måtte droppe både festival og bryllup.

Visste dere at læstadianske brev er et av verdens mest spennende tema? Jeg kan snakke om dette i timesvis. Og få adrenalinkick når jeg finner ut noe nytt etter å ha studert samme brev for tiende gang, og markert ulike tema med ulike farger. Ser ut som regnbuebrev. Det er små lykkefølelser som trengs innimellom. Mest av alt er det frustrasjoner og lengsel etter ferie.

Jada, jeg får med meg hva som skjer ellers rundt omkring. Har sett omtrent alle bilder fra Markameannu og eventyrbryllup på Hamarøy. Og jeg blir opprørt over det som skjedde i Kallak. Ja jeg leser aviser og har lyst å skrive noe om selvbestemmelse. Jeg ser at resten av NSR-gjengen er aktive, så jeg får komme sterkere tilbake om en drøy uke.

Jeg skal nyte sola på stabburstrappa. Det skjer ikke så ofte for jeg er mest innendørs. Noe som betyr at jeg må se langt etter å være lekker sommerbrun til valgkampen. Jaja. Det er forhåpentligvis innholdet i det man sier som betyr mest.

Sa jeg at noen nevnte at folk flest ikke er så opptatt av læstadianske brev? Nei, det kan jeg ikke helt skjønne er mulig…

20130730-165305.jpg

Slankeprat

Silje Karine blogga forrige uke om all den slankepraten på Sametinget og i NRK Sápmi. Så da passer det vel å komme med mitt bidrag.

Slanking, eller å passe på vekta si er et er et tema man kan snakke med kvinner fra hele verden om.

Her om dagen hadde jeg lunch med damene (les: damer som ganske nylig har vært flykninger, og nå jobber hardt for ny framtid her i Norge). Hun ene mente at jeg nå var tynn nok og ville snakke med meg om hva jeg spiser. Det var påfølgende kryssforhøring, om hva jeg spiser, hvor mye og hvor ofte. Om jeg trener, hva, hvor lenge og hvor ofte. Fordi hun ville vite. Kanskje noen (les: nordmann) tenker at det var voldsomt til graving i et privatliv. Jeg er jo tross alt veilederen deres. Noen (les:meg selv) tenker at man skal være bevisst sin rolle, og balansere privatliv og profesjonalitet. Derfor kan man ikke dele alt for mye av det som er privat.  Så kom jeg på at en slik prat er viktig. Flere ble engasjert i samtalen, og å få en prat om kosthold og helse er gull verdt.  Sånn helt vanlig fortrolig kvinneprat. Som vi vet kan inspirere og motivere (og irritere).

Dessuten har innvandrerkvinner høyere risiko for å utvikle Diabetes 2. Da er det lurt at jeg forteller dem hva jeg selv gjør, slik at de kan få et innblikk i hvordan en vanlig norsk kvinne lever, og (liksom) holder seg i form.

«Kjøkkenbordprat» er viktig. Joda, jeg sa at jeg nå for tiden spiser is nesten hver dag.

Den første tiden de bodde her, var vi en del på besøk. Vi fikk servert te- med sukker i. Saft- med sukker i. Kaker- veldig gode og søte kaker. Etter hvert fant jeg ut at jeg måtte si nei til sukker i teen.  Å si nei til sukker gjør man ikke uten forklaring, for sukkerinntaket er noe høyere enn hos en vanlig vestlig kvinne. Hvilken forklaring dugde? At sukker ikke er godt? Nei, det holder ikke, for sukker gjør at alt smaker bedre. Jeg fikk først forståelse for mitt lille (for dem uforståelige) problem, da jeg sa at jeg ikke ville bli tjukk.

End of discussion. Enhver kvinne forstår at man ikke vil bli tjukk.

Det er befriende med noen av damene, fordi de er direkte. Har jeg blitt tynnere, så sier de det. Har jeg blitt tjukkere, så sier de det. Noen tenker vel at det er uhøflig og frekt, men det er altså ikke ment sånn. Vi har forklart at sånt reagerer folk på her, og at man helst ikke bør si noe om kroppen til folk. Så får vi vel snart ta en prat at man nok har forskjellig forhold til sin egen kropp.  Noen kulturer muligens litt skeivere enn andre. Jeg har jo aldri hørt noen av dem si at et kakestykke er «farlig godt», underforstått at det kakestykket bør man ikke spise og at det er et nederlag om man ikke klarer å la være.

Så får jeg håpe jeg lærer dem kun de gode vanene med trening og kosthold. Og ikke den syke kroppsfokuseringa (og treningsnarkomanien?) som er i samfunnet vårt. Så i et folkehelseperspektiv er det bra at sametingspolitikere har fokus på trening og kosthold. Det er også bra om man spiser dessert to ganger daglig når man samles i Karasjok, for livet skal jo nyes også.

Bryt tausheten

Hvorfor så stille Sápmi?  Utspillet til Svein Henriksen  i nettpublikasjonen Bodø Nu og i sin egen blogg fikk meg til å tenke på min rolle i homokampen. Han spør om han er den eneste høyrøstede stemmen i kampen for samisk homofil aksept. Vi har nok vært for stille. Det må vi slutte med. Både du og jeg har et ansvar.

Kanskje er det lett å distansere seg fra temaet skeive samer? Fordi vi ikke påminnes det så ofte? Fordi det liksom ikke angår oss heterofile? Fordi vi tenker at det egentlig er stor aksept for dette i samfunnet? Fordi det er en gruppe som blir usynlig? For hvordan kan det være sånn at vi ikke diskuterer i det offentlige rom, i lunsjen, på Sametingets plenum, hvordan vi best mulig gjør at alle føler seg inkluderte? Det er helt åpenbart at denne stillheten i samfunnet bidrar til at mange skeive vegrer seg for å stå frem i frykt for negative reaksjoner.

Jeg mener at det å sørge for at skeive personer inkluderes i det samiske samfunnet er et kollektivt ansvar, og vi kan ikke stå å være tilskuere til at noen ikke føler seg hjemme på grunn av hvem de forelsker seg.

Det samiske samfunnet må tørre å innse at vi har et stort tabu, en ballong, som må sprenges. Fordi det er stort tabu når noen ikke tør å stå fram som skeiv. Når noen kvier seg og er redd for hva familien og slekta skal si. Da er det et stort tabu, og slik kan vi ikke ha det.

Jeg har et ansvar å si høyt hva jeg mener. Jeg mener vi folkevalgte særlig har et moralsk ansvar å gå foran i disse saker.  Å fjerne diskriminering og mobbing eller å vedta aksept er selvfølgelig ikke noe vi kan vedta politisk, men holdninger endres gradvis, blant annet av at vi snakker om det. Jo mer vi snakker om det, jo mindre «farlig» blir  det.  Det handler om mine venner. Mine medmennesker. Om menneskeverd. Om at alle skal kunne leve ærlige liv, og tørre å elske den man vil. Det handler om at vi kollektivt har et ansvar for å bedre situasjonen for skeive. For enkeltpersoner skal ikke ta dette ansvaret alene.

Derfor sendte jeg ut  pressemelding i håp om å bryte tausheten.

Ja, så klart er det ok at du som same elsker en av samme kjønn. Ja, jeg støtter deg når du viser akkurat hvem du er. Nei, homofobi er ikke greit, og de som utøver det burde gå inn i seg selv og reflektere grundig.

Jeg håper flere tar bladet fra munnen og sier lignende ord. Det er gjennom ord og handling vi viser inkludering i praksis. 

Valgdebatt

Første valgdebatt var sist lørdag på Samisk Hus i Oslo. Artig.
I Sør- Norge valgkrets er det åtte lister som stiller til valg, og seks av listene møtte til debatt.

Mesteparten av debatten handlet om fremtiden til Samisk hus i Oslo. Jeg tok opp det i mitt innlegg, hvor jeg påpekte at det er viktig å få fast(e) ansatt(e) som kan drifte huset. Nå er det er en flink dugnadsgjeng som holder hjulene i gang. Jeg fortalte også om drømmen vår om at vi på sikt får en Sámi-siida i Oslo. Munchmuseet vill vært perfekt til dette. Det er et godt forslag fra Ellen Lundby. Jeg skal skrive mer om siidaen senere, og også om den samiske helsesøstertjenesten vi vil ha på plass i Sør- Norge.

Det var omkring åtti som kom il debatt, og det er bra på en slik sommerdag da mye annet også skjedde i Oslo.

Dette var utsikten fra panelet. Nå ser jeg frem til neste debatt.

20130620-001449.jpg