Julefred

Spis det sjøl, banet mett, sa han. Det var en blanding av omsorg og markering i stemmen. Han er jo tross alt eldre enn meg. Og kjenner seg sjøl best.

Jeg hadde prakka på han brødskiva mi, og nå også to nyinnkjøpte boller, for ikke å snakke om Farrisen med limesmak. Inni hodet mitt var det barmhjertighet og nestekjærlighet på sitt beste. Jeg tilhører middelklassen med universitetsutdannelse, og har innabords en haug med politisk korrekte meninger og holdninger. Men jeg har skjønt at skrivebordsteologi og teoretisk nestekjærlighet kommer man ikke så langt med, når det kommer til stykket.

Det sies at det er laaaangt fra Bud til Løvebakken. Men det kan være mye lengre mellom to naboer i Urtegata i Oslo, eller to personer på samme benk på togstasjonen i Trondheim, som begge vil hjem til jul.

Jeg hadde tatt Kystekspressen fra Møre og venta på toget hjem. Hjem til mor og far og alle de herlige søsknene mine, for ikke å snakke om selve gullgutten. Fireåringen (fire og et halvt, takk!), som er hovedårsaken til at tante reiser fra mannen i jula. Så jeg gledet meg vilt til Benjamin-kvalitets tid og lot meg atter en gang imponere av Roger Waters. Ipod er et must på reise. Førti minutter med venting til toget kommer. Jeg tar opp nistepakka fra svigermor. Snart hjemme. Snart.

Å ja, så du sett å spis, sier han. Han kommer mot meg. En mann på pappas alder. Han har kurs for det ledige setet ved siden av meg. Han lukter en natt på fylla, eller for så vidt etter flere netter. Han ser rett på meg og setter seg. Ja, vil du ha, sier jeg og rekker brødskiva mot han. Neida, sier han. Jo da, sier jeg. Neida. Jo da. Ok da, sier han til slutt. Tar i mot brødskiva og legger den ved siden av seg.

Han hadde sovet ute i natt. Jeg tilbød meg å fikse kaffe til han. Neida, det ville han ikke ha. Ble for mye nerver av sånt. Jeg bekymret meg for om han hadde fått varmen i seg. Det er jo en kald årstid. Ja, han var på vei hjem til jul. Skulle pynte juletreet. Men det var så trasig. Begge foreldrene døde for to år siden, og han savnet dem. Vi var så nære, sa han. Så nære. Han blir blank i øynene.

Og forteller at de døde med to måneders mellomrom

Og jeg føler meg beæret som får vite dette.

Om jeg kunne gjette hvor gammel var han? Ja hvor gammel er du forresten? Jo da, jeg er 29. Han stiller meg spørsmålet to ganger. Jeg svarer to ganger. Jeg gjetter hvor gammel han er en gang. Han ser ut som på pappa sin alder. Jo da det var riktig det. Nesten på dagen faktisk. Han er sommerbarn han også.

Æ koinna verri far din, flire han.

Han trenger litt penger for å komme hjem. Bor jo fire mil sør for Trondheim. Jada, han burde egentlig ikke dratt til byen i det store hele, sa han, men gjort var nå en gang gjort. Jeg stikker i han det jeg har igjen av småpenger. Og tar en tur på Narvesen, kjøper Farris og tre boller. Farrisen prakker jeg på han. Det er jo lurt med litt veske. Jo da, men det er jo best med øl. Jada, sa jeg, men de har ikke øl på Narvesen. Han smaker på. Men bolle da? Nei, så han. Jo sa jeg. Spis det sjøl, banet mett, svarte han. Og den Farrisen kan du bare ta selv, jeg har ikke noen sykdommer eller noe. Så rekker han meg Farrisen. Bestemt. Jeg setter den mellom oss. Like bestemt.

Jeg spiser to, men lar den siste bollen og Farrisen stå igjen når jeg går til toget. Jeg trenger de jo ikke.

Det slår meg at det ofte er langt mellom lære og det faktiske liv. Langt mellom kirke- og universitetsidyllen til den harde barske virkeligheten. Ingen av oss har startet livet med to tomme hender. Vi er gitt et liv. Gitt noen rammer for hvordan livet skal utarte seg. Her i landet hadde vi fisken, og fikk oljen. Ingen av delene er noen selvfølge.

Jeg har kommet til en konklusjon at det er tilfeldig at Gud skapte meg inn i denne familien, inn i dette urfolket, inn i denne verdensdelen og inn i dette landet. Det kan høres brutalt ut. Og strider i mot det jeg lærte som barn, nemlig at jeg var ment for denne familien og at det er en plan bak hele.

Det motsatte er mer brutalt. Om Gud mente jeg skulle til denne familien. Hvorfor skulle da Gud mene at et annet barn skulle fødes i en slum og så bli foreldreløs og måtte leve på gata? Hvorfor skulle Gud gi meg privilegier og ikke andre?

Du, har du telefon? Ja sier jeg. Sjå på dein her, dein e fin og nestn ny. Vil du kjøp dein? Æ trøng pæng, sjø. Jeg sier at beklager, jeg har jo en som er bra nok. Han gir seg ikke så lett. Men jeg kan være steil jeg også. Men kain æ få numret dett? Så kain vi jo kanskje renges? Jeg liker ikke slike spørsmål av vilt fremmede, men gir han feil nummer.

Det stikker i meg. Dette er jo ikke bra. Enn å oppføre seg slik mot andre mennesker. Jeg kunne jo heller sagt at jeg ikke ville han skulle ha telefonnumret mitt, men jeg er alt alt for feig. Hvilket menneskesyn er dette i praksis? Hvilken nestekjærlighet er dette? Jeg angrer, og gir han det riktige numret. Sier at det er bedre om han ringer dette nummer, og er enda mer feig og sier ikke at jeg løy om det. Han retter numret, og jeg får hans.

De`e jo trivele å seinn ei julhælsing, sier han.


Så fikk jeg juleklem og julefred. Fra en snill man med totalt andre livserfaringer og kanskje også andre livsbetingelser enn meg. Men som også bærer på savn nå i jula. Jeg haster med all bagasjen til toget, og tenker på at vi er for lite flinke til å se hverandre bak det skallet som kroppen kan være. Noen mennesker gjør inntrykk.

Mens toget tøffer nordover i Trøndelagen, ønsker jeg mannen på togstasjonen julefred. Mens Rachmaninov spilles intenst i ørene mine, tenker jeg på en søndag i ettermiddag for noen år siden. Det var i Oslo i sommersol. Jeg var veldig lei meg, og satt ved en fontene i Oslo og gråt.

En av byens uteliggere kom og tørket tårene mine.

Ønsker dere alle Julefred!

Advertisements

Fly kan jo ramle ned

Hun ble plutselig blekere, stram om munnen, men nikket som svar på det jeg spurte om. Hun satt ved siden av meg. Hun pustet raskt. Det var like før hun hyperventilerte.

Det gikk et lys opp for meg. Ja, det var jo flyskrekk hun hadde. Kan man virkelig ha det så ille at man hyperventilerer? Jeg var på flytur oppover landet. Til Karasjok og Sametingets komitemøter. Hun og jeg reiste sammen fra Trondheim til Bodø, men flyet skulle jo mellomlande i Bodø. To ganger ta av, to ganger lande.

Flyet var på rullebanen, det var like før take off. Flyverten hadde vært her. Han spurte henne om flyskrekken og gjorde sitt for å berolige henne. Jeg sitter her borte sa han. Jeg følger med deg. Gi meg tegn, så kommer jeg.

Jeg liker omsorgsfulle mennesker.

Ready to take off. Jeg skjønte hun var livredd, men fant ikke noe å spørre om med det første. Jeg sa at joda, dette kom til å ga bra, og så på henne og prøvde å være til stede sammen med henne- i redselen hennes. Som om det liksom hjalp. Men litt etter litt spurte jeg henne litt om flyskrekken, hvordan det egentlig var, hvorfor hun egentlig var redd…

Ja det er det faktum at fly kan ramle ned.
Det er jo helt sant. Det hadde jeg ikke tenkt på før.

Vel oppe i lufta drakk vi te, leste litt, småprata, flyverten var bortom og prata, og vi småprata litt mer. Helt til jeg skjønte at nå var det landing igjen, og småpratinga ble heller mer intens. Å lande var ikke det værste sa hun, da er man jo snart nede. Jeg har aldri sett et så lettet menneske da vi landet på flyplassen i Bodø, og aldri sett et så forskremt da vi tok av igjen, videre mot Tromsø. Da var det ikke noe småprating. heller ikke rolig prating, men en stk. Kirsti som gjorde alt hun kunne for å holde en samtale i gang. Aldri har jeg stilt så dumme spørsmål til et vilt fremmed menneske.

Ja, er det mange beboere på sykehjemmet du jobber på? Hvor mange avdelinger? Ja hvor mange på hver avdeling? Hvilken type behov har de? Er det mange demente? ja kunne du tenke deg å jobbe med det? Og så videre….Hun svarte og svarte… og vips så var det hele litt bedre; vi var i lufta, klar for enda mer te og mer småprating.

Men det ble ikke noe pliktprating. Heller ikke småprating innimellom te og sakspapirer. Men samtale. En sånn samtale om våre liv hvor vi åpnet døra til vårt egentlige jeg. Det som vi jo også er, når vi ikke har flyskrekk eller leser kilosvis med sakspapirer.

Jeg liker gode samtaler. Jeg liker mennesker. I alle fall de fleste.

Det var en god samtale. Vakre menneske. Vips hadde vi landa i Tromsø. Hun ble ikke redd en gang, jeg tenkte jeg hadde fått en ny venn, og en ny innsikt i en flyskrekkverden jeg ikke kjente til. Jeg vet ikke hva hun heter. Men hun er sikkert på facebook om jeg vil lete etter henne.

Men noen møter skal være og forbli som de var.

Flyet ramla ikke ned den gangen heller. Nå skal jeg på nytt fly oppover landet, med nye landinger og take off, med sakspapirer, tedrikking og kanskje en hyggelig nabo. Karasjok og sametingsplenum venter. Jeg tror ikke flyet ramler ned. Men det kan gjøre det.

Noe er større enn oss selv.

Bra Idretts- Norge!

nå må Kirke- Norge komme etter!

NRK Sámi Radio
skriver at idretten nå innfører politiattest for ansatte, trenere og andre som jobber med mindreårige barn og funksjonshemmede.

Informasjonsrådgiver i Norges Idrettsforbund, Martin Hassal begrunner Idrettsstyrets beslutning med at man tenker på sikkerheten til de det gjelder.

– Bakgrunnen er jo at det har vært runder der frivilligheten i Norge har sett på muligheten til å innføre krav om politiattester på mennesker som har ansvar i frivillige organisasjoner. Da har idretten bestemt at politiattest, som viser at man ikke er involvert i sexuelle overgrep mot mindreårig, er ønskelig å innføre i idretts-Norge, forklarer Martin Hassal.

Nå må kirke- Norge komme etter. Kirken og øvrige kristne organisasjoner har betydelig frivillig arbeid blant barn og unge. Ungdommens kirkemøte(UKM) tok opp dette i 2006(Sak 07/06) og sa følgende:

Det er ønskelig at alle ansatte i store og små stillinger i kirken skal levere politiattest før de begynner i stillingen. Det er imidlertid viktig å være klar over at en politiattest ikke gir all informasjon om personens bakgrunn.

UKM -06 etterlyste også retningslinjer som skal hindre overgrep og vold. UKM- 06 mener det er en fordel å ha felles retningslinjer for alle som jobber med barn og ungdom i kirke, idrettslag, korps og annet frivillig ungdomsarbeid. Da vil en få en felles standard for gjennomgang av viktige tema, blant annet vold og overgrep. UKM- 06 fremhever et eksempel fra Tyskland. Der er det i samarbeid mellom myndighetene og ungdomsorganisasjonene utarbeidet et sertifiseringsopplegg for frivillige ledere i barne- og ungdomsarbeid, noe som de kaller ungdomslederkort.

Fakkel på flukt

Hvor ble det av OL- fakkelen? Den måtte flykte til hemmelig sted. Tidligere samlet den til folkefest, nå samler den opprørere og aktivister. Menneskerettighetsbrudd tolererer vi nemlig ikke. IOC og Kina burde ærlig talt tatt hintet for lenge siden. OL- fakkelens reise er blitt en farse; late-som-om-alt-egentlig-er-strålende-bra, joda-dialog-det-fungerer-det, fakkeltog-hurra!

Men hva med norske myndigheter? Kinas ambassadør tror at Norge står bak deres Tibet- politikk. Noen bør vel være litt tydeligere?

Kynisk Sameporno

Jeg ble i noe dårlig humør, da jeg hørte at Sasha Gabor skulle lage pornofilm med samer og kofter. Så jeg skrev et leserinnlegg til VG. Så vidt jeg vet er det ikke kommet med. Men nå er Gabor uansett kjeppjaget fra Kautokeino.
Men her er nå leserinnlegget:

Kynisk sameporno

Pornostjernen Sasha Gabor skal lage pornofilm med samer og kofter. Det er kynisk. Det er rått. Det er brutalt. Dette er det siste vi trenger i Sápmi.

Gabor utnytter det eksotiske bildet av samer for å tjene masse penger. Samiske symboler, som nettopp kofta er, blir misbrukt. Hvem tjener på det? Jo, Gabor og pornoindustrien. Hvem taper? Det samiske samfunnet, hvor våre kulturuttrykk seksualiseres.

Sasha Gabor velger Kautokeino som allerede sliter med overgrepsproblematikk. Det er et nytt overgrep mot Kautokeinosamfunnet og det samiske samfunnet for øvrig. Det bekrefter det forkvaklede kvinnesynet som en del menn har. Gabor utnytter en meget belastet situasjon i Kautokeino og spesielt for kvinnene. Han gjør dette for egen profitt, ja noen er villig til å gå over lik for å tjene penger. Det er direkte usmakelig.

Dievddut(mannsforeningen) og andre i Kautokeino har satt i gang gode tiltak, en pornofilm er et slag mot dette arbeidet.

Kirsti Guvsám
Sametingsrepresentant NSR