Jesus og meg

Masteroppgave er levert. Jeg er lykkelig, og forsøker å ikke tenke på alt som burde vært annerledes. Den er jo faktisk min. Min oppgave. Min lille baby. Jeg kikker på den, men åpner den ikke -enda. Læstadianske brev får hvile noen uker til. Da skal jeg tilbake til teologisk fakultet i Oslo, for å forsvare oppgaven, og forhåpentligvis få min mastergrad i kristendom.

Hva passer vel bedre da enn å reise til samiske kirkedager i Mo i Rana rett etter innlevering? Jeg tok med prestemannen, komagene, kofta og satte meg på toget. Sámesiidaen var synlig, så det var ikke noen tvil om hvor vi skulle. En storlávvo og mange små. Trivelige folk. Bra program. Fine gudstjenester. Bra konserter. Seminar om samisk liturgiarbeid. Om forsoning. Og ikke minst bra vær og god stemning.

Det var fint. Å være der,  møte masse kjentfolk, og å mimre om gamle dager da jeg var på Samisk kirkeråd sine ungdomsleirer.

Bilde

Jesus, meg og masteroppgaven. Jesus er mest tydelig, det er vel slik det bør være?

Bilde

Klart for ungdomsgudstjeneste i stor-lávvoen

 

Advertisements

Bekjennelse

eller rett og slett vedkjenning som det heiter på nynorsk

No ser det ut til at det er tid for bekjennelse mellom oss samepolitikarar. Nokon snakkar med dei daude, andre seier at ein ikkje skal snakke høgt om folkereligiøsiteten vår. Og nokon snakkar om å tru det ein ser, eller var det å sjå det ein trur? All den religiøse interessen heng nok saman med at vi no jobbar med «Strategiplan for samisk kirkeliv» på Sametinget, og har hatt eit seminar om temaet.

Men kva skal eg vedkjenne då?

  • at eg og trur på Gud
  • men aller helst snakkar berre med levande
  • at eg brukar å seie at eg trur på det aller meste
  • at eg vart gift på nynorsk
  • men vil at alle skal kunne gifte seg på samisk
  • at eg er gift med ein prest
  • men baker ikkje kake til kyrkjekaffen

Kjedelig? Noko seier meg at det ikkje vert så store medieoppslag om dette akkurat. For å sprite litt opp så tek eg med eit bilete frå Ungdommens kyrkjemøte. Der har eg vore nokre gongar, sånn for å prate om kyrkjepolitikk og sånt….

UKM- 06 Gunnhild og meg (bilete frå kirken.no)

Oss ugudelige?

Jens Braarvig, professor i religionshistorie mener at nordmenn nå er blitt mer engasjert i religion, og at folk derfor også tar avstand fra tro. Andelen som betegner seg selv som ikke-troende har økt fra ti prosent i 1991 til attten prosent idag.

Braarvig sier at dette kan ha sammenheng med typen oppmerksomhet religion har fått i samfunnet og massemedia. Han sier at på grunn av alt som er gjort i religionens navn så har relionen mye minuskreditt.

Tallene er tydelige, og kanskje også interessante. Men mer interessant vil nok være å diskutere hva tro er. Hva betyr det å tro? Hvem bestemmer om man tror?

Sist høst møtte jeg en ung sørlandsjente i en aldri så liten debatt i et aldri så stort bursdagsselskap. Hun hadde funnet ut at hun ikke var kristen, og begrunnelsen hun hadde var at hun ikke kunne legge hele sitt liv i Guds hender, ja rett og slett overgi hele seg selv til Gud. Det hadde nemlig noen av hennes venner sagt at hun måtte gjøre dersom hun skulle kunne kalle seg kristen.

Jeg er selvsagt helt uenig. Men jeg har opplevd flere slike historier hvor andre definerer om og hva andre tror.

Mennesket

I to år har jeg sittet i en arbeidsgruppe som skulle finne noe lurt om kirkens menneskesyn. Aller helst skulle vi kommet på geniale måter å kommunisere kirkens menneskesyn, men det har vi gitt opp for lengst. Ingen av oss har faglig bakgrunn innenfor kommunikasjon, så det fant vi ut var å ta litt vann over hodet. Dessuten så har vi hatt mer enn nok å finne ut av hva kirkens menneskesyn faktisk er.

Det har vi for så vidt heller ikke noe svar på.
Jeg synes det er betryggende at det ikke finnes noe entydig svar på hva et menneske er, men at man kan ha ulike vinklinger og ulike tilnærminger. Hva mennesket er har jo vært gjenstand for debatter og filosoferinger opp i gjennom tidene. Og vi fortsetter. Mennesket er med-skaper. Mennesket er mottagende. Mennesket er destruktivt. Mennesket i naturen. Mennesket i kulturen…. og så videre.
Jeg har savna en samisk filosofi og teologi håndbok. For hva er samisk tenkning om mennesket? Jeg starta med å skrive om mitt eget forhold naturen, og reflektere rundt det. Det kan jo være en start for meg selv.

Kollisjon

Ulike virkelighetsforståelser fører ofte til heftige debatter, både i politikken og samfunnet for øvrig. Jeg, og mange med meg heier på Snåsakaill’n. Det har jeg bestandig gjort, og kommer til å fortsette med det. Snåsakaill`n har vært kjent og kjær i Trøndelagen gjennom hele min oppvekst, og jeg har flere venner som har fått hjelp av han.

Enda en bok om Joralf Gjerstad sine evner ble utgitt i høst, og da ble det oppstyr. Først og fremst et utrolig mediatrykk mot en rolig og sindig trønder, med påfølgende samfunnsdebatt om hvorvidt dette kan være riktig. Gjerstad sine evner er bare tull og vas mener noen. Nei sier andre, det virker jo. Jeg er selv overbevist om at det virker. Ikke kan jeg forklare det, og ikke trenger jeg noen forklaring for min egen del heller. Jeg tror det funker. Jeg tror noen har evner andre ikke har. Og ikke minst tror jeg at det finnes mer mellom himmel og jord enn vi vet om og kan forklare.

Det så ut til at debatten hadde stilnet, og at pensjonisten fra Snåsa kunne arbeide i fred. Mer publisitet førte jo selvsagt til valfarting til Snåsa. Kanskje er han ett siste håp for noen.

Men så kommer det fram at helseministeren også har kontaktet og fått hjelp av Snåsakaill’n. Så det bugner over av alle slags medisinske eksperter som er kritiske til dette, ja for sannelig skader han norsk helsevesen. Ap sin nestleder er også med i heiagjengen, og siste skudd på stammen er SVs Olav Gunnar Ballo. Ja, han får i allefall mye kritikk. Han er jo tross alt lege og utdannet innen skolemedisinen. Det går altså bare ikke an.

Det kan virke som om det er greit å tro på Snåsakaill’n sine evner så lenge man ikke er topp- politiker eller lege. For å være med i Snåsakaill- heiagjengen er for mange en støtteerklæring til all slags healing, både den kommersielle og ikke- kommersielle.

Jeg kan egentlig ikke helt skjønne all den oppstandelsen, for hvorfor kan ikke folk bare godta at det ikke er alt man kan forstå og alt man kan forklare? Men det er vel i bunn og grunn ulike verdensbilder og virkelighetsoppfatninger som kolliderer med hverandre, og ikke minst at den (evige?) diskusjonen mellom skolemedisinen og alternativ medisin blusser opp (igjen).

Eller er det så enkelt? Selv advarer Gjerstad mot healere.
«Kall meg hva du vil, men ikke healer. Et medmenneske er det jeg forsøker å være».

Jaja… jeg er nå for engangs skyld litt enig med Olav Gunnar Ballo. Det er jo slettes ikke værst bare det…