Slankeprat

Silje Karine blogga forrige uke om all den slankepraten på Sametinget og i NRK Sápmi. Så da passer det vel å komme med mitt bidrag.

Slanking, eller å passe på vekta si er et er et tema man kan snakke med kvinner fra hele verden om.

Her om dagen hadde jeg lunch med damene (les: damer som ganske nylig har vært flykninger, og nå jobber hardt for ny framtid her i Norge). Hun ene mente at jeg nå var tynn nok og ville snakke med meg om hva jeg spiser. Det var påfølgende kryssforhøring, om hva jeg spiser, hvor mye og hvor ofte. Om jeg trener, hva, hvor lenge og hvor ofte. Fordi hun ville vite. Kanskje noen (les: nordmann) tenker at det var voldsomt til graving i et privatliv. Jeg er jo tross alt veilederen deres. Noen (les:meg selv) tenker at man skal være bevisst sin rolle, og balansere privatliv og profesjonalitet. Derfor kan man ikke dele alt for mye av det som er privat.  Så kom jeg på at en slik prat er viktig. Flere ble engasjert i samtalen, og å få en prat om kosthold og helse er gull verdt.  Sånn helt vanlig fortrolig kvinneprat. Som vi vet kan inspirere og motivere (og irritere).

Dessuten har innvandrerkvinner høyere risiko for å utvikle Diabetes 2. Da er det lurt at jeg forteller dem hva jeg selv gjør, slik at de kan få et innblikk i hvordan en vanlig norsk kvinne lever, og (liksom) holder seg i form.

«Kjøkkenbordprat» er viktig. Joda, jeg sa at jeg nå for tiden spiser is nesten hver dag.

Den første tiden de bodde her, var vi en del på besøk. Vi fikk servert te- med sukker i. Saft- med sukker i. Kaker- veldig gode og søte kaker. Etter hvert fant jeg ut at jeg måtte si nei til sukker i teen.  Å si nei til sukker gjør man ikke uten forklaring, for sukkerinntaket er noe høyere enn hos en vanlig vestlig kvinne. Hvilken forklaring dugde? At sukker ikke er godt? Nei, det holder ikke, for sukker gjør at alt smaker bedre. Jeg fikk først forståelse for mitt lille (for dem uforståelige) problem, da jeg sa at jeg ikke ville bli tjukk.

End of discussion. Enhver kvinne forstår at man ikke vil bli tjukk.

Det er befriende med noen av damene, fordi de er direkte. Har jeg blitt tynnere, så sier de det. Har jeg blitt tjukkere, så sier de det. Noen tenker vel at det er uhøflig og frekt, men det er altså ikke ment sånn. Vi har forklart at sånt reagerer folk på her, og at man helst ikke bør si noe om kroppen til folk. Så får vi vel snart ta en prat at man nok har forskjellig forhold til sin egen kropp.  Noen kulturer muligens litt skeivere enn andre. Jeg har jo aldri hørt noen av dem si at et kakestykke er «farlig godt», underforstått at det kakestykket bør man ikke spise og at det er et nederlag om man ikke klarer å la være.

Så får jeg håpe jeg lærer dem kun de gode vanene med trening og kosthold. Og ikke den syke kroppsfokuseringa (og treningsnarkomanien?) som er i samfunnet vårt. Så i et folkehelseperspektiv er det bra at sametingspolitikere har fokus på trening og kosthold. Det er også bra om man spiser dessert to ganger daglig når man samles i Karasjok, for livet skal jo nyes også.