Jesus og meg

Masteroppgave er levert. Jeg er lykkelig, og forsøker å ikke tenke på alt som burde vært annerledes. Den er jo faktisk min. Min oppgave. Min lille baby. Jeg kikker på den, men åpner den ikke -enda. Læstadianske brev får hvile noen uker til. Da skal jeg tilbake til teologisk fakultet i Oslo, for å forsvare oppgaven, og forhåpentligvis få min mastergrad i kristendom.

Hva passer vel bedre da enn å reise til samiske kirkedager i Mo i Rana rett etter innlevering? Jeg tok med prestemannen, komagene, kofta og satte meg på toget. Sámesiidaen var synlig, så det var ikke noen tvil om hvor vi skulle. En storlávvo og mange små. Trivelige folk. Bra program. Fine gudstjenester. Bra konserter. Seminar om samisk liturgiarbeid. Om forsoning. Og ikke minst bra vær og god stemning.

Det var fint. Å være der,  møte masse kjentfolk, og å mimre om gamle dager da jeg var på Samisk kirkeråd sine ungdomsleirer.

Bilde

Jesus, meg og masteroppgaven. Jesus er mest tydelig, det er vel slik det bør være?

Bilde

Klart for ungdomsgudstjeneste i stor-lávvoen

 

Advertisements

Studentliv

Visste dere at lykken for en mastergradsstudent er stabburstrappa på prestegården? Med jordbær, solkrem og gjennomgang av oppgave.

En uke igjen, og jeg kan ta ferie på ordentlig!

Typisk at jeg ikke skjønte hvor heldig jeg var da jeg var student på heltid. Det skjønner jeg veldig godt nå. Når jeg er flyktningkonsulent på heltid. Så politiker. Og deretter student.

Derfor var lykken å få ferie fra heltidsjobb, og kunne bare være student. Men jeg var ikke akkurat lykkelig da jeg skjønte jeg måtte droppe både festival og bryllup.

Visste dere at læstadianske brev er et av verdens mest spennende tema? Jeg kan snakke om dette i timesvis. Og få adrenalinkick når jeg finner ut noe nytt etter å ha studert samme brev for tiende gang, og markert ulike tema med ulike farger. Ser ut som regnbuebrev. Det er små lykkefølelser som trengs innimellom. Mest av alt er det frustrasjoner og lengsel etter ferie.

Jada, jeg får med meg hva som skjer ellers rundt omkring. Har sett omtrent alle bilder fra Markameannu og eventyrbryllup på Hamarøy. Og jeg blir opprørt over det som skjedde i Kallak. Ja jeg leser aviser og har lyst å skrive noe om selvbestemmelse. Jeg ser at resten av NSR-gjengen er aktive, så jeg får komme sterkere tilbake om en drøy uke.

Jeg skal nyte sola på stabburstrappa. Det skjer ikke så ofte for jeg er mest innendørs. Noe som betyr at jeg må se langt etter å være lekker sommerbrun til valgkampen. Jaja. Det er forhåpentligvis innholdet i det man sier som betyr mest.

Sa jeg at noen nevnte at folk flest ikke er så opptatt av læstadianske brev? Nei, det kan jeg ikke helt skjønne er mulig…

20130730-165305.jpg

Kollektivet

Idag savner jeg kollektivet. Som jeg bodde i et halvt års tid fordi jeg måtte flytte fra en annen hybel, og fordi jeg var for treg med å finne meg en ny. Jeg savner kollektivet, hvor jeg egentlig først og fremst var kjærest. Det kollektivet hvor jeg sjenert banka på døra en sommerdag i juni 2005. Ikke visste jeg da hva det ville bety for meg, og hva det allerede hadde betydd for mange andre. Det  samme kollektivet som lærte Malin om Dagsrevyen. Det kollektivet lærte meg var at kjærligheten virkelig er størst. For alle. Og at det krever handlinger deretter. Kollektivet til Norges kristelige studentforbund, også kalt Forbundet.

Her er det plass til alle, her er ei åpen dør. Her får du komme inn. Her er smil og godt humør. (En av sangene barnekoret i Bud synger)

Gjestfrihet har jeg lært hjemme, kjærlighet og omsorg også. Bare for å ha det sagt. Hjemme var det åpent hus og vi levde et helt normalt familieliv.  I kollektivet var det også åpent.  Der var for det meste studenter. Og alltid gjester.  Kanskje jeg kjente igjen gjestfriheten jeg selv hadde vokst opp med? Jeg selv konkluderte med at Forbundet og læstadianerungdom var en god kombinasjon. Teologien er nok noe forskjellig, men noe var det der som fenget meg… Kanskje var det kulturen? Friheten? At det var så avslappet? Kanskje var det rett og slett kombinasjonen Forbundet og ung samisk kvinne? For visst hadde Forbundet en samisk historie. Det var jo der sultestreikerne bodde noen tiår tidligere.

Kollektivet: En rekke engasjerte mennesker som kjemper for rettferdighet.  Da jeg var der, var det ureturnerbare asysøkere. Det var kamp for rettigheter til homofile, lesbiske og mennesker med transkjønna identitet. Før jeg kom var sameflagget på plass, da det stormet om man virkelig kunne bruke samisk flagg 17.mai i Oslo.

Jeg trådte inn der for første gang midtsommers. I hvite sommersko og ny blåturkis sommerkjole, sjenert og forelska i en krølltopp. Jeg følte meg veldig velkommen og hjemme.

Så kunne jeg den høsten feire min første valgseier der, som nyvalgt sametingsrepresentant.

Guds fred!

Å hilse på hverandre med «Guds fred» i gudstjenesten kan visst være ekskluderende. Derfor må den tones ned, mente en av Kirkemøtes komiteer.

Er hilsenen ekskluderende? Eller kanskje mest påtrengende, når man før nattverdsmåltidet oppfordres til å hilse på sidekameratene med Guds fred? Eller kan det til og med være inkluderende? Selv synes jeg det kan virke litt kunstig at man først da skal hilse hverandre med «Guds fred», og ikke på et tidligere tidspunkt. Men jeg innser det for meg er en litt mer vanlig hilsemåte enn det er for andre.

Det er kanskje uvant for noen å hilse med Guds fred, men da kan man bare komme på (læstadianer)samling og øve seg. Der hilser man hverandre med Guds fred når man møtes. Med håndtrykk. Og er man riktig så heldig så  får man også en klem.

Debatten hvorvidt man skal hilse hverandre med «Guds fred» skal stå i en ordning eller veiledning til kirkas gudstjeneste blir litt fremmed for meg. Da jeg var yngre diskuterte vi nemlig om hvorvidt vi skulle hilse med «Guds fred» når vi møtte hverandre på bussen. Vi lærte at i denne hilsenen ligger det et ønske om at den man hilser på skal få oppleve Guds fred. Det må vel passe veldig fint i en gudstjeneste?

Mennesket

I to år har jeg sittet i en arbeidsgruppe som skulle finne noe lurt om kirkens menneskesyn. Aller helst skulle vi kommet på geniale måter å kommunisere kirkens menneskesyn, men det har vi gitt opp for lengst. Ingen av oss har faglig bakgrunn innenfor kommunikasjon, så det fant vi ut var å ta litt vann over hodet. Dessuten så har vi hatt mer enn nok å finne ut av hva kirkens menneskesyn faktisk er.

Det har vi for så vidt heller ikke noe svar på.
Jeg synes det er betryggende at det ikke finnes noe entydig svar på hva et menneske er, men at man kan ha ulike vinklinger og ulike tilnærminger. Hva mennesket er har jo vært gjenstand for debatter og filosoferinger opp i gjennom tidene. Og vi fortsetter. Mennesket er med-skaper. Mennesket er mottagende. Mennesket er destruktivt. Mennesket i naturen. Mennesket i kulturen…. og så videre.
Jeg har savna en samisk filosofi og teologi håndbok. For hva er samisk tenkning om mennesket? Jeg starta med å skrive om mitt eget forhold naturen, og reflektere rundt det. Det kan jo være en start for meg selv.