Forskjellsbehandling av samiske elever

Vi har mange utfordringer når det gjelder samisk undervisning. En av dem er at foreldrene må kjempe om samiskundervisning for barna sine, og at man ikke vet at man har rett på slik undervisning. Dette har jeg skrevet leserinnlegg om. for å bedre situasjonen har jeg to forslag; det ene er informasjonskampanjer om rett og mulighet for opplæring i og på samisk. Det andre er at skolene i sine rutiner ved innskriving til skolen spør om barna skal ha samiskundervisning. Her er leserinnlegget i sin helhet:

FORSKJELLSBEHANDLING AV SAMISKE ELEVER

Barnas rett og mulighet til utdanning er et fundament i samfunnet vårt. Alle barn får tilbud om lik utdanning uansett bakgrunn man har og uavhengig av hvilke foreldre man har.

Dette gjelder ikke samiske barn.

For mange samiske barn er muligheten til opplæring i samisk – eget morsmål- avhengig av om de har foreldre som orker å kjempe for at barnet skal få undervisningen det har krav på. Merk: foreldre som kjemper for at kommunen skal oppfylle en lovpålagt oppgave. For alle samiske barn har rett til opplæring i samisk uansett hvor man bor, og det er skoleeiers ansvar å sørge for dette.

I praksis er det slik at det i mange tilfeller hviler på foreldrenes innsatsvilje, i noen tilfeller også kranglevilje. Dette fører til et skille mellom samiske barn, hvor de som har foreldre som ikke gir seg får samiskundervisning, og de som ikke har det, mister denne undervisninga.

Noe må gjøres. For dette går ikke an. Det er uakseptabelt at vi- i 2013- har et system som forskjellsbehandler samiske barn. En ting er at foreldrene må kjempe for undervisning, en annen er mangel på informasjon om dette. For mangel på informasjon er også en vesentlig utfordring. En del foreldre vet ikke om retten barna har til undervisning. Jeg møtte nylig en ungdom som akkurat hadde blitt ferdig med ungdomsskolen, og som fortalte meg at nå ville han lære samisk. Du har ikke hatt samisk på skolen da? spurte jeg. Hæ, kunne jeg hatt samisk på skolen? svarte han. Jeg har også møtt en annen ungdom som på barneskolen fikk beskjed om at samisk kunne hun vente med til ungdomsskolen. Nå er hun ferdig grunnskolen og har ikke hatt en time samiskundervisning. Begge disse ungdommene har hatt retten på sin side. Ingen har fått det. Det er pinlig.

Vi på Sametinget har ikke styringsrett over kommunene, så det er begrenset hva vi kan gjøre. Vi kan påpeke det, og jeg håper nå at myndighetene tar tak i denne utfordringen. Jeg har to forslag som jeg tror vil forbedre det hele. Det ene er informasjonskampanjer, både overfor skoleeiere og foreldre om retten og muligheten barna har til opplæring i samisk. Et annet forslag er at dette tas opp i rutinene når barna skrives inn i grunnskolen. Slik at skolene så tidlig som mulig kan forberede samiskundervisningen til barna. For i dag – med den teknologien som finnes- er det mulig å få det til uansett hvor man bor.

Advertisements

Jesus og meg

Masteroppgave er levert. Jeg er lykkelig, og forsøker å ikke tenke på alt som burde vært annerledes. Den er jo faktisk min. Min oppgave. Min lille baby. Jeg kikker på den, men åpner den ikke -enda. Læstadianske brev får hvile noen uker til. Da skal jeg tilbake til teologisk fakultet i Oslo, for å forsvare oppgaven, og forhåpentligvis få min mastergrad i kristendom.

Hva passer vel bedre da enn å reise til samiske kirkedager i Mo i Rana rett etter innlevering? Jeg tok med prestemannen, komagene, kofta og satte meg på toget. Sámesiidaen var synlig, så det var ikke noen tvil om hvor vi skulle. En storlávvo og mange små. Trivelige folk. Bra program. Fine gudstjenester. Bra konserter. Seminar om samisk liturgiarbeid. Om forsoning. Og ikke minst bra vær og god stemning.

Det var fint. Å være der,  møte masse kjentfolk, og å mimre om gamle dager da jeg var på Samisk kirkeråd sine ungdomsleirer.

Bilde

Jesus, meg og masteroppgaven. Jesus er mest tydelig, det er vel slik det bør være?

Bilde

Klart for ungdomsgudstjeneste i stor-lávvoen

 

Samisk myteknuser

Dere samer har så mange særrettigheter og goder får vi høre. Javel?

I morgen lanseres Samisk myteknuser på Samisk hus i Oslo. Den skal knuse 24 myter om samer med fakta. Fire av mytene er ute allerede, og jeg gleder meg til de 20 resterende.

Lurer du på om vi samer har så mange særrettigheter og goder? Eller  om vi vil ha en egen stat? Sjekk samiskmyteknuser.no

En av mytene er at vi samer har så mange goder og særrettigheter, og den begynner jeg å bli lei av å tilbakevise. Og jeg er nok ikke den eneste. Jeg husker spesielt en episode da jeg skulle hilse på en venninne i lunchen hennes på høyskolen der  hun studerte. Der møtte jeg hennes studievenninne og det kom jo fort fram at jeg er same. Jeg gikk på Samernas (i Jokkmokk) det året på duodjelinjen så det ble jo fort et naturlig samtaletema. Den lunchen ble brukt til å forklare at jeg betaler utdanninga mi selv. Timene etterpå til å være sint og irritert og lure på hvor hun hadde alt dette fra. For hun visste jo selvfølgelig at samer fikk masse stipender for å studere, i alle fall de som skulle bli tannleger. Vi trenger visstnok ikke studielån en gang.

En ting er at noen faktisk tror det, en annen ting er måten det kommuniseres på. Hun her var ganske sint og aggressiv. Det hadde vært litt bedre med en noe hyggeligere tone. Lunchen hadde vært bedre med et noe hyggeligere samtaletema. Hvor mange slike historier finnes det? Tusenvis tror jeg.

Samisk myteknuser- VELKOMMEN! Nå kan vi henvise til deg. Du trengs. Takk til Antirasistisk senter/ Nállevealaheamivuostásaš guovddáš  og Jurddabeassi som står bak den!

PS: Jeg er også veldig lei av å være eksotisk. Og å være til berikelse for noen.

Samisk språksenter i Oslo

Det er på høy tid å få opprettet et samisk språksenter i hovedstaden vår. Et språk- og kultursenter i Oslo vil være en vinn-vinn-situasjon, som både vil komme de samiske Osloborgerne til gode, samt kunne fungere som et informasjonssenter og utstillingsvindu for samisk kultur.

Jeg fremmet derfor dette som ny sak på Sametinget under plenum før jul. Responsen fra Sametingsrådet kommer nå på neste plenum i slutten av februar.  Avisa Ságat er enig med meg.

Hvor mange samer som bor i Oslo og områdene rundt er uklart, men vi vet at det er snakk om et betydelig antall. En trend som underbygger denne påstanden kan man lese av utviklingen til samemanntallet. Før høstens valg kan vi se at valgkretsen Sør-Norge, hvor Oslo har den klart største andelen samer, er den som øker med flest innskrevne. Kretsen får i neste periode hele to nye mandater inn på tinget. Man kan ikke overse at en sjettedel av sametingets velgere bor i Sør-Norge, og både det samiske samfunnet, samt de ansvarlige kommunene, har et ansvar for å legge til rette for både samiskundervisning og andre offentlige tilbud på samisk.

Derfor mener jeg at et samisk språksenter i Oslo er på sin plass. De samiske språksentrene er en suksesshistorie som det var viktig for NSR å få gjennomslag for. Det finnes mange gode eksempler på hvordan språksentrene kan fungere som viktige samarbeidspartnere for skoler og andre aktører. Jeg ser for meg at det bygges et tett samarbeid mellom et språksenter i Oslo og kommunene i Oslo og Akershus, som vil garantere at det finnes både språklig og kulturell kompetanse til benyttelse i undervisning og andre offentlige tilbud.

Jeg mener at det eksisterende Samisk Hus i Oslo er et ypperlig utgangspunkt for et slikt språksenter, og vil være det mest naturlige utgangspunktet. Det er på tide at Sametinget tar situasjonen til samer i Osloområdet seriøst og bidrar med å legge til rette for en slik satsning. Dette vil jeg arbeide hardt for.

6. februar

6. februar – som for meg nå er blitt et begrep på linje med 17. mai. Det er et godt tegn.

I fjor blogget jeg om at vi samer egentlig bare har adoptert majoritetssamfunnets symboler og laget vår egen versjon. Flagg. Folkedag/nasjonaldag. I år konkluderer jeg med at det rett og slett var genialt. Sånt blir man nemlig synlig av. Ved å heve seg selv på samme måte som de andre, På et språk som forstås. Det er mye positivt med dagen:

  • man får satt samiske saker og temaer på dagsordenen
  • vi møtes
  • vi feirer oss selv
  • vi får mye POSITIV medieoppmerksomhet, noe som slettes ikke er noen selvfølge (jeg hadde selv en hyggelig prat med NRK Møre og Romsdal)
  • den bidrar med folkeopplysning til øvrig befolkning

Selv var jeg på jobb. Jobben min har relativt høyt andel samer til Vestlandet å være. Vi hengte opp flagg og jeg kjente aktivistKirsti komme smygende inn under huden igjen. Deilig! Så tok jeg kofta på og underviste våre nye medborgere om samer. Om kofter, område, næringer, Sametinget, språk, medier. Og musikk så klart. Mari Boine. Vajas. Adjagas. Tradisjonell joik. Sånt som er lett tilgjengelig på YouTube. «Det er som i Afrika». «Det er som i Somalia». Smil i øynene. Tårer i øynene. Jeg ble hilst med «Buorre Beaivi» en gang jeg møtte flyktningene. Norsk- og samfunnsfagundervisningen for innvandrere inkluderer 6. februar og samer også.

Jeg var i Molde sentrum på ettermiddag og kveld, med kofte på og flagg i sekken. Da møter man folk som gjerne spanderer te og wienerbrød på Kafe Kurt på Plassen (jazzhuset) før man møter searvien(sameforeningen) sin til middag.

En god dag!

Det flagges i Molde. Dette er fra 6.februar i 2010.

Det flagges i Molde. Dette er fra 6.februar i 2010.

Kollektivet

Idag savner jeg kollektivet. Som jeg bodde i et halvt års tid fordi jeg måtte flytte fra en annen hybel, og fordi jeg var for treg med å finne meg en ny. Jeg savner kollektivet, hvor jeg egentlig først og fremst var kjærest. Det kollektivet hvor jeg sjenert banka på døra en sommerdag i juni 2005. Ikke visste jeg da hva det ville bety for meg, og hva det allerede hadde betydd for mange andre. Det  samme kollektivet som lærte Malin om Dagsrevyen. Det kollektivet lærte meg var at kjærligheten virkelig er størst. For alle. Og at det krever handlinger deretter. Kollektivet til Norges kristelige studentforbund, også kalt Forbundet.

Her er det plass til alle, her er ei åpen dør. Her får du komme inn. Her er smil og godt humør. (En av sangene barnekoret i Bud synger)

Gjestfrihet har jeg lært hjemme, kjærlighet og omsorg også. Bare for å ha det sagt. Hjemme var det åpent hus og vi levde et helt normalt familieliv.  I kollektivet var det også åpent.  Der var for det meste studenter. Og alltid gjester.  Kanskje jeg kjente igjen gjestfriheten jeg selv hadde vokst opp med? Jeg selv konkluderte med at Forbundet og læstadianerungdom var en god kombinasjon. Teologien er nok noe forskjellig, men noe var det der som fenget meg… Kanskje var det kulturen? Friheten? At det var så avslappet? Kanskje var det rett og slett kombinasjonen Forbundet og ung samisk kvinne? For visst hadde Forbundet en samisk historie. Det var jo der sultestreikerne bodde noen tiår tidligere.

Kollektivet: En rekke engasjerte mennesker som kjemper for rettferdighet.  Da jeg var der, var det ureturnerbare asysøkere. Det var kamp for rettigheter til homofile, lesbiske og mennesker med transkjønna identitet. Før jeg kom var sameflagget på plass, da det stormet om man virkelig kunne bruke samisk flagg 17.mai i Oslo.

Jeg trådte inn der for første gang midtsommers. I hvite sommersko og ny blåturkis sommerkjole, sjenert og forelska i en krølltopp. Jeg følte meg veldig velkommen og hjemme.

Så kunne jeg den høsten feire min første valgseier der, som nyvalgt sametingsrepresentant.

JA! JA!

Jeg sa ja i kirka. Før det sa jeg nei til å si ja hos dommeren, for senere si ja og bli velsignet i kirka.

Jeg sa nei til borgelig vielse  med velsignelse etterpå fordi jeg synes det er fint å gjøre begge deler  på en gang. Fint og flott. Og det var fint og flott. Unnagjort på en halvtime, av en offentlig tjenestemann. Hadde vi gått for den borgerlige varianten så ville vi måtte innvolvere to av den sorten, og til sammen brukt mye lenger tid.

Det var tema hos oss, og jeg er gift med en prest.

Folk vil gifte seg i kirka, og gjøre alt på en gang, både den juridiske biten, og samtidig få med seg en velsignelse. Etter å ha tenkt meg om så synes jeg kirka skal beholde vigselsretten. Jeg mener det nettopp gir større valgfrihet til folk. Det tar vare på laaaange tradisjoner, og det blir mindre byråkrati. Jeg mener jo da selvsagt også at vigselsretten også skal gis til andre tros- og livssynssamfunn.

Uansett så er jo forslaget som tros- og livssynsuvalget har kommet med slettes ikke så ille som Sametingspresidenten skal ha det til. Det er et godt forslag, og det en nødvendig og viktig debatt. Om ikke annet for å gjøre opp status for kirkas og for så vidt også religionens plass i samfunnet. Det at samer har et så spesielt snært forhold til kirka vet jeg ikke om helt stemmer. Kanskje noen vet om det finnes forskning på dette? Det jeg vet er at ulike samiske områder har ulikt forhold til kirka, og en ulik kirkehistorisk bakgrunn. At en del samer synes det å gifte seg juridisk med velsignelse i kirka er viktig, det er  vel ikke spesielt samisk?

Alle bor ikke i byer. Kirka er mye mer tilgjengelig enn en dommer for mange innbyggere i dette landet. Noen må reise langt. Vi måtte ha reist over fire mil for å gifte oss borgerlig. Til Molde . Fire mil er ikke langt. Men mye lenger enn den ene kilometeren til kirka. Dessuten så ville vi passert tre fire kirker på veien. Om man skal tenke på samfunnskonstandene ved å lønne både dommer og prest for samme sak, så er det jo ingen tvil om hva som lønner seg.

Forresten, vi ville ikke gifta oss borgelig i Molde, når jeg tenker meg om. Han jeg er gift med er tross alt fra Kristiansund.

Noen sa i debatten de siste dagene, jeg husker ikke hvem, at man kan gjøre unna de juridiske delene et annet sted i kirka, rett før man går inn. Det er en merkelig løsning, da kan det heller være slik det er.  Skal man skille den juridiske og den religiøse delen fra hverandre, så får man gjøre det ordentlig.

Mange vil gifte seg i kirka. Kirka er viktig. Så hvorfor forandre noe som mange ønsker og som fungerer godt?

Jubel på kirketrappa

Jubel på kirketrappa