Konsert i prestegård

Prestegårdar kan brukast til så mangt. Som oftest er det storfamiliebolig, med familie og slekt som kjem innom for nokre avslappande dagar. Men no har prestegården debutert som konsertlokale. Fantastisk. Nokon arrangerte blåtur for kollegaer, og vips kom ein gjeng med lerarar, og ein songar, og så vart det ein aldri så liten minikonsert.

Tenk- konsert i eigen stue. Kom gjerne fleire! Vi kan tilby vakre omgivelsar, fantastisk utsikt, passe god akustikk, deilig hage, ubegrensa mengdar te og kaffe, og ikkje minst trivelege prestefolk. I august og september tilbyr vi og frukt og bær, heilt fritt for alle slags sprøytemidlar.

Kom kom.

Advertisements

Loppis

To salongar i ei stue- det vart nesten litt borgerleg. Men du verden kor fint og staseleg. Dessuten så skylder eg på at det er kjøpt på loppis.

Loppis er bra. Og sjøl her i Buaveret var det kø før det opna. Fine greier. Og ikkje minst; enkelt miljøtiltak. Kanskje ikkje så veldig bra antimateralisttiltak, for eg er allerede forelska i den raude salongen frå omkring 50-talet.

Jul i Prestegård

Puhh… endeleg: Julefred i prestegård.

Eg elskar å bu i eit stort hus, bortsett fra når det skal vaskast og ryddast. Det er jo slik at når ein har stor plass, så kan ein rote på større flatar, og difor tek det sin tid før ein oppdager at det trengs å ryddast. Men med musikk på øyret og mat i magen, så vart prestegården rein og pen. I alle fall rein nok. Eg er for øvrig ikkje så alt for god på å vaske vindaugane, men eg fann ut at det ikkje er noko vits å bruke så mykje tid på dei. Det er jo for det meste mørkt alikevel. Dessuten så er det ikkje noko vits å bruke mykje tid på å vaske noko, når ein truleg ikkje ser så stor forskjell alikevel.

Men no er det jul i prestegård. Den er pynta så fin. Med englar, juleljos, raude ljos, raude dukar og dyp dyp raude rosar. Ja, og så noko dill-dall då. Som glitrar. Eg er jo tross alt litt dallete av meg.

Prosjekt JULETRE vart det ikkje noko av. Læstadianer- Kirsti forstår fortsatt ikkje poenget med juletre, og prest har no heller ikkje dratt inn noko juletre. Så dei raude glitter-julestjernene eg kjøpte på sal på nyåret pakkes berre vekk- i tilfelle det kjem juletre neste år. For sjøl om eg ikkje forstår meg så mykje på juletre, så forstår eg meg på pynting og sånn.

Vi har julekaker til påske- minst! Ti- 10- sortar fann eg ut, så vi er over det magiske sju- talet. No skal ikkje eg skryte på meg alt dette då… Dei fleste av dei har ikkje kome ut av ovnen vår, men inn gjennom døra. Baka av nokon fantastiske vener og Buafolk.

Åhhh vi er så heldige!

Så jul i prestegård er jo ingen sak å fikse. Men det hadde vore betre om vi hadde starta litt tidlegare. Men neste år…. ja, så klart skal ALT skje neste år! 😉

Så no er det tid for høgtid, og stille og rolege dagar. For prestefruen. Presten har jo høgsesong no, så han har eit og anna å gjere.

Så: Gooood jul 🙂

Sånn etter valet


Her på Vestlandet har det allereie vore fleire høststormar. Sånn at dei fleste eplane rett og slett berre har blåse vekk. Men det var mest vemodig at plommane – dei mest fantastiske deilege favorittplommane- berre forsvann over natta for eit par veke sida. Det er visst lurt å sjekke værmeldinga.

Så eg var litt trist då. Men det kjem jo nye plommar neste år.

Så vart valkampen endeleg over, og resultatet seier at NSR i Sør- Norge ikkje har mista nokre stemmer sida forrige val, men vi har heller ikkje fått så mange nye heller. Som Arbeiderpartiet fekk. Eg må innrømme at det er litt bittert å miste eit mandat til dem på berre ti (10!) stemmar. Så det er ikkje tull at kvar einaste veljar har makt!

Så eg var litt trist då. Men det kjem jo eit nytt val om fire år.

Eg synst Lisbeth frå NSR er best, men sida ho ikkje kom inn, så er ikkje Heidi frå Ap så aller værst ho heller. Bortsett fra at ho ikkje vil ha Aili Keskitalo som president då.

Dessuten så er det berre å brette opp armane og jobbe. Eg fekk ny tillit frå veljarane og det er eg veldig glad for. Det er mykje å kjempe for dei komande årene, og mykje vi har lova.

Ja, og så må eg lage eplekake av dei eplane som ikkje forsvann, og kanskje litt eplesyltetøy og? Då eg var lita var favorittpålegget mitt brunost med eplesyltetøy på. Mamma sitt eplesyltetøy som ho laga av eplane vi hadde i den store fine hagen vår i Oslo.

Det er som min kjære svigerfar seier; har ein ein dårleg dag så har ein krav på ein ny dag.

Jubilerier

Idag feirer jeg ett år som prestefrue, og nå begynner det virkelig å gå seg til.

Å feire er alltid stas. Man burde rett og slett feire oftere. Om ikke annet så kan man jo feire livet. Jeg er i jubileums-siget for tiden. Det er jo tross alt bare en og en halv uke siden jeg rundet de liksom magiske tredve. Så jeg synes jeg har god trening. Lage iskake har jeg til og med lært. Riktignok med mamma på telefonen. Ja, også var konditorlillesøster til stede første gang og fortalte meg alt jeg burde og ikke burde gjøre. Jeg tror jeg husker alt, det ser nå slik ut på kaka i alle fall.

Idag er det altså ett-års-jublerier som prestefrue. Ingen har fortsatt spurt meg om kakebaking, noe som nok har en naturlig forklaring. Men nå kan jeg altså stille med iskake. COME ON! Anyone; Just Call Me!

Hageprosjektet mitt vil jeg helst ikke snakke om. Men det trengs altså en del lettstelte busker og blomster i noen bed. Stauder heter det visst. Man kan visst også dra på staudefrieri hos folk man kjenner fortalte noen meg. Vel er jeg utadvent, men å be om en kopp te + en staude når jeg kommer på besøk, er litt for mye. Foreløpig.

Solsikkene mine er høye. Men de har fortsatt ingen blomst. Jeg lurer på om det egentlig er litt alarmerende. Men aller mest lurer jeg på om det virkelig kommer et ordentlig gresskar på gresskarblomsten min. Den BREIER seg i allefall ut. Gresskar hadde passet så fint til halloween. Ikke det at jeg tror det kommer noen unger og maser om snop. De må tross alt gå forbi en kirkegård for å komme til oss, og det er vel i skumleste laget på en sånn kveld.

Det er for øvrig fortsatt helt naturlig at jeg prestenteres som Præstfrua. Av andre altså. Eventuelt sier de at jeg er gift med presten i bygda De fremhever jo at de ikke legger noen prestefrue- forventninger og slikt på meg, når de presenterer meg som prestefrue, men de gjør det for at alle skal kunne vite hvem jeg er. Og vet en det, så må jo alle andre få samme informasjon. Ja, det er jo slikt det er andre steder også, for man skal jo plasseres i en eller annen slekt. Jeg synes ungene har den fineste definisjonen, nemlig kjæresten til Sindre.

Dessuten så passer bygda på meg. Noen for at jeg ikke skal ha for heftige danserytmer. Andre passer på andre for at de ikke skal si at jeg ikke skal ha for heftige danserytmer. Så jeg tror at prestefruerollen nettopp nå i en brytningsfase. Midt i mellom den moderne og den ikke fullt så moderne. Det er nesten sånn at det er på tide med en offentlig debatt hva en prestefrue er, og hvilke roller en prestefrue skal ha. En prestefruekollega lenger sør takket pent nei til å lede misjonsforeninga for eksempel. Mens jeg holder meg til sameforeninga.

Dessuten så må vi vel organisere oss- vi også. Nå har vi starta facebook-gruppe, og kanskje får vi gjennom noen prestefruekrav etter hvert. Jeg for min del kunne tenkt meg en gartner.

Ut på tur, aldri sur

Nå vil SV at man skal kunne velge hvor man skal føde. Den valgfriheten blir fort kun for Oslokvinner. Eller vil SV mangedoble fødeklinikkene?

Jeg blogger forresten fra en gammel fødestue. Prestegårder kan nemlig brukes til så mangt. Flere buaværinger er blitt født her, men dagens fødende må nok reise helt til Molde. Det er ikke så skrekkelig langt akkurat. Alternativet er Kristiansund, med dobbelt så lang avstand.

Jeg tror ikke Romsdalingene opplever valgfrihet på fødefronten. Ungene må jo komme ut, og da velger man vel helst den korteste vei. Som fort blir litt lengre om man har planlagt litt dårlig og må føde på sommeren, da stenges nemlig fødeklinikker i distrikts- Norge.

Men vil SV kanskje si, at oppfølgingen under svangerskap er vel så viktig som selve fødselen, og da kan man vel velge mellom fastlege og jordmor. Vel, ikke når det er finanskrisetider og kommunen sparer penger på å kutte jordmorstillinger.

Vi her på nordvestlandet har forså vidt ingenting å klage over akkurat. Andre steder må kvinner dra på en heller lengre fødetur. Kautokeinokvinner føder visst i Hammerfest. En avstand på 27 mil. Tysfjordkvinner føder i Bodø, en avstand på 21 mil. Selv om naturen er vakker, så tror jeg ikke akkurat det da er tid for å nyte utsikt. Da er 4 mil rett og slett LUKSUS.

Jeg liker valgfrihet, og takker pent ja til flere fødeklinikker og jordmødre. Prislappen blir trolig høyere enn SV tror, men det er svært så god råd vi har i disse tider…..

Så mens vi venter på bedre tider åpner jeg gjerne prestegården for fødende, og kan tilby både vafler, te, internett og egen fødeetasje.

Presteskapet

Prester altså! Tross at vi tilbrakte mesteparten av ferien i Hellmobotn (for øvrig verdens navle) innerst i Tysfjord, så bar ferien preg av høy prestefaktor. Det er nemlig prester i alle slags avkroker, og vi skal forbi mange av dem på tur nordover- og sørover igjen. Dessuten så har jo alle prestene ferie en eller annen gang, og man aner jo da et vandrende ferierende presteskap som visiterer andre kirker og prestegårder.

Unge lovende læstadianerjente Kirsti, ville nok for noen år siden aldri tro hun skulle oppleve prestefamilielivet fra innsiden. Men her sitter jeg altså, på en prestegård ute i havgapet på Mørekysten, og er liksom prestefrue- helt på ordentlig. Det er nemlig slik at dersom jeg blir venner med noen jeg knapt vet hvem er på Facebook, så har vi som oftest titalls felles venner. Da er det garantert at det enten er en same, en læstadianer eller en prest.

Presteboligdiskusjoner har det blitt noe av denne sommeren. Vi er blant de heldige. Det er visst ikke alle. Hvem er eier? Kommunen eller Opplysningsvesnets fond? Sistnevnte er mest populær for de har mest penger til oppussing. Fin prestebolig er viktig for rekruttering av unge prester har jeg lært. Så lenge man har boplikt i tjenestebolig. Den er vi for. Det er jo god distriktspolitikk.

Første feriedag startet med cafe med unge lovende prester. Siste feriedag ble avsluttet med frokost med Honningsvåg- presten som kom innom, og soknepresten i Hamarøy som tok med famlien sin på en aldri så liten prestegårdsferie. En lengre prestegårdsferie hadde presten i Hammerfest med frue og barn. Akkurat som om de ikke har nok av presteboliger fra før..

Jeg synes prestegårdsferie burde vært obligatorisk for alle. Så lenge man har ordne-seg-selv-stilen, og jeg slipper å koke egg og bake kaker. Ikke det at det er så vanlig at jeg gjør det i det store og det hele da….

Sånn går nu ferien.

Selv synes jeg HiFi -rommet til en Sokneprest på Helgeland virkelig var en højdare!