Præstfrua 2

Livet som prestefrue har så langt gått bra, og jeg begynner å venne meg til tittelen. Skjønt, en ny variant har dukket opp da, nemlig «dama te præstn». Kjært barn har mange navn.

Når det gjelder kakebaking så er jeg ikke så bekymret. Strategien hittil har vært å ignorere at det finnes noe som heter kakebaking, og når man ikke kan ignorere det, så finnes det sjokoladekake på 1-2-3, gulrotkake på 1-2-3 og så videre. Mangfoldet er større enn jeg noen gang kan forestille meg at jeg kommer til å bake, så den delen har jeg kontroll over. Når det gjelder middagslaging, har jeg overlatt alt ansvar til præstn sjøl. Brødbaking tar jeg selv (steikje fine gode brød), for ikke å snakke om utryddinga av musebestanden i kjelleren. Husvaskinga har vi som tidligere sagt bestemt oss for å ikke overdrive.

Ja, da burde prestegårdslivet være under kontroll… eller? Nå er våren kommet, og det minner meg om vårens, sommerens og høstens større prosjekt; Få prestegårdshagen i orden, eller retter sagt i respektabel stand. I fjor hadde vi jo akkurat flytta, og det var en god nok unnskyldning til å ikke ta helt av i hagen. Vi måtte jo tross alt se an hagen litt, hva som vokser og ikke vokser. Dessuten kom svigerfar med en kantklipper og gikk løs på all meterhøye ugress i beddene.

Forhåpentligvis var det bare ugress.

Det dukka i allefall opp en rosebusk, som det kom røde, rosa og orange roser på. Dessuten fant vi noen ripsbusker og stikkelsbærbusker. Men nå gjelder det å fjerne alt ugress før det i det hele tatt kommer opp. Nemlig å ta det onde ved rota, og helst før det har kommet ut av vinterdvalen. Så i helga startet jeg prosjektet og omkalfatrerte det ene beddet, som jeg mener at det ikke var noe vakkert i sist sommer. Jeg har fjernet (nesten) alt som ligner på røtter. Jeg er forsåvidt ikke helt sikker på hvilke røtter det er, men satser på at det er ugress.

Jeg har også hørt et sted at buskene skal klippes ned, og funderer på hvorfor og hvordan. Dessuten kan det være lurt å plante litt. Svigermor sier jeg bare kan sette ned noen løker, men jeg har en mistanke om at det ikke helt er bare bare. Ja, snart er det visst plenklipping også. Men er det normalt med mose-plen?

Jeg skulle ønske det fantes «Hage på 1-2-3.»

Faste

I morgen er det feittirsdag, og deretter er det faste i 40 dager! Jeg håper hotellet her i Karasjok serverer saltkjøtt og kålstappe. Det er i allefall det ho mor lager på feittirsdag, uten at familien noen gang har fastet dagene derpå.

Å faste er ikke noe jeg har vokst opp med, og heller ikke den andre halvparten av prestefamilien. Men igår var det søndag, og i prekenen mente presten at faste burde vi alle gjøre, og det skulle i allefall han. Jeg ble noe overrasket, for dette hadde jeg slettes ikke hørt noe om. Men det var litt betryggende å høre at det han mente var å avstå fra noe under fastetiden, og at dette noe kunne man bestemme selv. Ja, for er det ikke fint å kjenne at man savner noe, og ikke minst kjenne på at man faktisk lever i overflod?

Jeg hadde med en gang meninger om hva presten selv burde avstå fra. Sigar og pipe synes jeg er passende. Men meg selv? Det er enkelt å foreslå snop, men det utgår siden lillesøster kommer til helga, og vi har planlagt høy snopfaktor. Men på flyplassen på Værnes kom løsningen. Jeg er en impulsshopper og falt for et par søte øredobber. Så nå har jeg funnet ut at jeg ikke skal impuls-shoppe på førti dager.

Da gjenstår det bare å definere hva impuls-shopping er.

Juletrefest

Idag har jeg vært på juletrefest. For første gang i mitt liv. En læstadianerjente har jo som kjent ikke vokst opp med juletrær, dog har jeg jo sett juletrær, hos naboer og på skolen. På skolen gikk vi til og med rundt juletreet, så jeg er ikke totalt uten erfaring.

Mannen og jeg diskuterte juletrær. Men vi kom ikke så langt denne julen. Bestemt som han er skal juletreet bare pyntes med rødt (tradisjon tradisjon- sånn har mor alltid gjort det), og han mener vel han har litt mer å si siden han faktisk har vokst opp med juletre. Jeg mener at bare rødt på juletreet er for kjedelig, og siden jeg er litt dallete av meg, ser jeg for meg litt glitter og stas når man nu først skal ha juletre. Men jeg er enig i at det ikke skal være for mange farger. Og i allefall ikke norske flagg. Ikke samiske heller for den saks skyld. Jeg mener selvsagt jeg har mye å si siden jeg anser meg selv for å være den kunstnerisk ansvarlige i dette ekteskapet.

Juletre i prestegården ser ut til å bli litt av et prosjekt om en elleve månders tid, eller kanskje heller litt av en diskusjon og større forhandlinger. Nå har jeg konsentrert meg å kjøpe julepynt på salg, deriblant røde(!) stjerner med litt gull-glitter på. De er søte og kan være kjekke å ha som forhandlingskort.

I ettermiddag dro presten og jeg på juletrefest på bedehuset. Jeg i mitt nye fine skjørt. Selvsydd av det som egentlig var en gardin. Men siden det var ingen steder 70- talls gardina passa inn, og siden den var heller tragisk som duk, så ble det altså et skjørt. Gammel- presten var kommet, juniorkoret og Andy var på plass, og så masse kjekke trivelige folk. De to prestene måtte jo være med på stol-lek, og da var prestefruen (den yngre) snar med å hente enda mer te. Konkurranser og sang, te og masse kaker. Og helt til slutt to ringer rundt juletreet. Jeg behersket det hele; julesanger kan jeg jo, og så er det jo bare å gå og synge samtidig, og skifte retning sånn innimellom.

Men nå er jula over, og den er (nesten) rydda bort i prestegården. Jeg innrømmer at det er litt rart å gå rundt et tre fullt av dill og dall. Men det kan jo være fint å se på da.

Præstfrua

Noen roller kan man ikke unngå.

Jeg er altså inne i min fjerde måned som prestefrue, og jeg synes det går aldeles strålende. Jeg har fortsatt ikke bakt en eneste kake, men er desto bedre på å bake brød, og ikke minst fjerne daue mus fra kjelleren for så å sette opp nye feller.

Jeg har ikke merket noen forventninger til prestefruerollen, men heller en del forestillinger. Jeg har fått spørsmål fra noen slektninger om jeg har sånn selskap. Slekta vår er ikke så vant med prestefruer, og forsåvidt ikke prester heller, så dette er noe helt nytt. Neeeei, nølte jeg, jeg har vel ikke hatt noe selskap, og så funderte jeg på hvilket selskap jeg liksom burde ha. Jeg er i grunn ikke helt sikker. Folk som kommer innom skal nu få en kopp te, eventuelt kaffe, uansett selskap eller ikke. Jeg er jo dog best på te, og mye prat.

Joda, kanskje prestefruen skal holde oversikt over husets gjøren og laden, eller aller helst hva vi beboere burde gjort i huset. Presteboligen må jo være i respektabel stand selv om vi har bestemt oss for å ikke overdrive vaskinga. Nå er den adventspyntet, og stjernelysene mine henger så fint i den åpningen mellom to av stuene, og vi har tent to av lysene i adventsstaken. Noen tradisjoner er fine. Det lyser liksom tradisjon ut av selve ordet «prestegård». Er det tradisjon å hente alle møblene fra loppemarked og finn.no mon tro?

– E du præstfru? Å ja, æ tænkt itj det. Du ser liksom ikke ut som ei præstfru?
Jeg smiler og nikker, usikker på om det er et kompliment eller ikke.

Jeg bestemte meg for ikke å prestentere meg som prestefrue da jeg flyttet hit. Jeg er jo først og fremst Kirsti, og ikke visste nu jeg hvordan man skulle være prestefrue. Men uansett så kommer det fram. Og sier ikke jeg det så sier andre det. Koret mitt fikk en dag to nye medlemmer, og vi andre prestenterte oss for dem, og jeg fortalte hvem jeg var og hva jeg gjorde, men ikke hvem jeg var gift med. I det jeg lukka munnen så kom det i kor fra de andre: Ja, og så e ho præstfrua!

Det var fint. Presten er jo veldig bra da, så jeg er veldig heldig som får være prestefrua hans.

Dessuten er det veldig enkelt å være prestefrue. Det er bare å være Kirsti. Og det kan jeg, for det har jeg vært i mange år allerede.

Ungpikedrømmer

Det er et vannvittig prosjekt å gifte seg: Mye skal planlegges og jammen koster det skjorta, i allefall om du skal følge de profesjonelle bryllupsmakernes bryllupskalendre (ja vel?) og bryllupskalkulatorer (!) og hva det enn måtte være.. Jeg var innom dittbryllup.no her om dagen i noen minutter, men rakk heldigvis å rømme der fra av før Mona Grudt hadde stukket av med hele fjorårets skattegevinst.

Om man skal lese disse sidene riktig ser det ut som at man visstnok må ha skaffet forlovere minst et år før bryllupet, du må sette opp et budsjett på høyde med lønnsutgiftene til en gjennomsnittlig sametingsansatt, og ikke minst må du lære deg å danse med brudgommen . Deretter må du ha bryllupsplan (?) og du må ha bryllupsforsikring (forsikring hvafornoe?) og selvfølgelig må plasseringen i kirken være på plass flere måneder før vielsen. Og selvfølgelig må man legge en plan for å få et forbedret utseende? Synes jeg ser min vordende brudgom lage en tidsplan for hår- og skjeggtrimming…

Den vordende brud Guvsám har selvfølgelig prøvd et visst antall brudekjoler, for divafaktene måtte jo bare få sitt utløp. Og det hastet jo virkelig- det var jo i alle fall fire måneders leveringstid på disse om jeg skulle falle for å gifte meg i hvitt slør.

Men veien var enkel til slektsleverandøren Skaar-tekstils koftestoff og garn. Bryllupssidene på internett er byttet ut med mamma og søstre og jokkmokks-kolten og en enkel feiring i en landsens prestegård ut mot havgapet med Amerika som neste stopp.

– men jeg fant om ikke annet noen fine servietter –