Basarguide for uerfarne prestefruer

Sist lørdag var jeg på søndagsskolebasar i bygda. Jeg har jo vært på basar tidligere i min prestefruekarriere, men siden det ikke er så ofte, så har jeg en tendens å glemme hvordan det egentlig skulle gjøres. Min uerfarenhet på området skyldes nok at jeg ikke har vært noe særlig på basar i løpet av min oppvekst.

I alle fall, dagen var strålende, og bedehuset fullt av trivelige folk, sjarmerende søndagsskolebarn og freshe søndagsskolelærere. Før jeg hadde fått tak i en kopp te og kake, så var åresalget i gang. Åresalg. Hmmm? Jeg stusset litt, men før jeg rakk å tenke så mye mer kom et brett med slike årer forbi, og man kunne kjøpe en stk. for ti kroner.

Det jeg jeg ikke visste var at det var flere runder med åresalg, med dertil mengde gevinster.

Slik ser en åre ut. Man må huske å se på begge sidene. Det er nemlig tall der også.

604 var et lykketall, og jeg ble en musematte rikere.

Rikelig med kaffe og kaker hører med. Det kan hende det ikke står te framme, men på et bedehus fins bestandig te! Husk at der gjerne er mye folk å smyge seg forbi slik at kaffen fort kan skvulpe litt.

Gevinster er et stikkord. For i tillegg til åresalg er det også vanlig lotteri. Ofte går man rundt på dørene til folk og selger uka før. I år var det e snowracer som var det store.

Det er for øvrig lurt å ha med venninne på basar. Gjerne en rundt de førti som er minst like glad i kaker som en selv, og som har barn. For har en barn nemlig, kan en fiske fisker fra fiskedammen til fem kroner. Per fisk. Og man vinner buff fra den lokale sparebanken.

Fresh søndagsskolelærer klar for oppvisning. Må bare pynte seg litt først.

Er man heldig kan man få noen bibelhistorier på veien. Vi fikk se en film om da Jesus stilnet stormen. Jesus til høyre på bildet btw.

Det anbefales før øvrig å ha med en del penger. I kontanter. Og vinnerlykke. Ja så klart handler det hele om penger, for det var uten tvil en mye rikere søndagsskole lørdag kveld.

Advertisements

Jul i Prestegård

Puhh… endeleg: Julefred i prestegård.

Eg elskar å bu i eit stort hus, bortsett fra når det skal vaskast og ryddast. Det er jo slik at når ein har stor plass, så kan ein rote på større flatar, og difor tek det sin tid før ein oppdager at det trengs å ryddast. Men med musikk på øyret og mat i magen, så vart prestegården rein og pen. I alle fall rein nok. Eg er for øvrig ikkje så alt for god på å vaske vindaugane, men eg fann ut at det ikkje er noko vits å bruke så mykje tid på dei. Det er jo for det meste mørkt alikevel. Dessuten så er det ikkje noko vits å bruke mykje tid på å vaske noko, når ein truleg ikkje ser så stor forskjell alikevel.

Men no er det jul i prestegård. Den er pynta så fin. Med englar, juleljos, raude ljos, raude dukar og dyp dyp raude rosar. Ja, og så noko dill-dall då. Som glitrar. Eg er jo tross alt litt dallete av meg.

Prosjekt JULETRE vart det ikkje noko av. Læstadianer- Kirsti forstår fortsatt ikkje poenget med juletre, og prest har no heller ikkje dratt inn noko juletre. Så dei raude glitter-julestjernene eg kjøpte på sal på nyåret pakkes berre vekk- i tilfelle det kjem juletre neste år. For sjøl om eg ikkje forstår meg så mykje på juletre, så forstår eg meg på pynting og sånn.

Vi har julekaker til påske- minst! Ti- 10- sortar fann eg ut, så vi er over det magiske sju- talet. No skal ikkje eg skryte på meg alt dette då… Dei fleste av dei har ikkje kome ut av ovnen vår, men inn gjennom døra. Baka av nokon fantastiske vener og Buafolk.

Åhhh vi er så heldige!

Så jul i prestegård er jo ingen sak å fikse. Men det hadde vore betre om vi hadde starta litt tidlegare. Men neste år…. ja, så klart skal ALT skje neste år! 😉

Så no er det tid for høgtid, og stille og rolege dagar. For prestefruen. Presten har jo høgsesong no, så han har eit og anna å gjere.

Så: Gooood jul 🙂

– av kva slags materiale, sa du?

Eg er ikkje lærarmateriale. Det sa no den forrige sjefen min. Kanskje er eg ikkje det, svara eg. Men eg gir lærarrollen eit år. Du er asylmateriale, svara ho. Du har jo både hjarte og hjerne.

Men hjarte og hjerne treng ein jo i dei fleste yrka.

Veien blir til mens ein gjeng, sa ein av mina gamle leiarar. Eg er heilt enig. Her eg sit. Midt i natta, og gjer alt anna enn å slite med masteroppgåva. Mens eg tilfredsstiller gospel-kirsti og bloggar på nynorsk. Det er jo slik at når ein skal rette ein haug med nynorskstilar kvar veke, så er det like greit å skrive nynorsk. Ja for om ikkje så lenge kan eg kanskje rette alle stilane utan å måtte sjå i ordboka. Eg innser jo at eg kanskje skriv den gamle nynorskvarianten. Det er jo tross alt nokre år sidan videregåande og eventyret om Ivar Aasen. Idag er det jo så mykje som er lov å skrive. Det er det mest vanskelege synst eg, å hugse alt elevane kan skrive. Men på sikt får vi kanskje eit felles norsk skriftspråk? Mens vi ventar må nokon av mine venninner slite seg gjennom nynorskbloggen min.

Å bli lærar var altså ikkje ein del av plana. Å jobbe på asylmottak var. Å jobbe med menneske var og er en del av plana. Å bli lege var ein gong ei plan- men eg tok til vett – heldigvis. Den samme gjeld den kortvarige sjukepleierromansen min.

Musikken var ein del av plana. Duodjen og. Ja, også religionen.

Men å bli prestefrue var slettes ikkje ein del av plana. Heller ikkje politiker-kirsti og teologi-kirsti for ein del år tilbake.

Men sånn kan det altså gå.

Det er fint. Eg trivst jo med det.

Jubilerier

Idag feirer jeg ett år som prestefrue, og nå begynner det virkelig å gå seg til.

Å feire er alltid stas. Man burde rett og slett feire oftere. Om ikke annet så kan man jo feire livet. Jeg er i jubileums-siget for tiden. Det er jo tross alt bare en og en halv uke siden jeg rundet de liksom magiske tredve. Så jeg synes jeg har god trening. Lage iskake har jeg til og med lært. Riktignok med mamma på telefonen. Ja, også var konditorlillesøster til stede første gang og fortalte meg alt jeg burde og ikke burde gjøre. Jeg tror jeg husker alt, det ser nå slik ut på kaka i alle fall.

Idag er det altså ett-års-jublerier som prestefrue. Ingen har fortsatt spurt meg om kakebaking, noe som nok har en naturlig forklaring. Men nå kan jeg altså stille med iskake. COME ON! Anyone; Just Call Me!

Hageprosjektet mitt vil jeg helst ikke snakke om. Men det trengs altså en del lettstelte busker og blomster i noen bed. Stauder heter det visst. Man kan visst også dra på staudefrieri hos folk man kjenner fortalte noen meg. Vel er jeg utadvent, men å be om en kopp te + en staude når jeg kommer på besøk, er litt for mye. Foreløpig.

Solsikkene mine er høye. Men de har fortsatt ingen blomst. Jeg lurer på om det egentlig er litt alarmerende. Men aller mest lurer jeg på om det virkelig kommer et ordentlig gresskar på gresskarblomsten min. Den BREIER seg i allefall ut. Gresskar hadde passet så fint til halloween. Ikke det at jeg tror det kommer noen unger og maser om snop. De må tross alt gå forbi en kirkegård for å komme til oss, og det er vel i skumleste laget på en sånn kveld.

Det er for øvrig fortsatt helt naturlig at jeg prestenteres som Præstfrua. Av andre altså. Eventuelt sier de at jeg er gift med presten i bygda De fremhever jo at de ikke legger noen prestefrue- forventninger og slikt på meg, når de presenterer meg som prestefrue, men de gjør det for at alle skal kunne vite hvem jeg er. Og vet en det, så må jo alle andre få samme informasjon. Ja, det er jo slikt det er andre steder også, for man skal jo plasseres i en eller annen slekt. Jeg synes ungene har den fineste definisjonen, nemlig kjæresten til Sindre.

Dessuten så passer bygda på meg. Noen for at jeg ikke skal ha for heftige danserytmer. Andre passer på andre for at de ikke skal si at jeg ikke skal ha for heftige danserytmer. Så jeg tror at prestefruerollen nettopp nå i en brytningsfase. Midt i mellom den moderne og den ikke fullt så moderne. Det er nesten sånn at det er på tide med en offentlig debatt hva en prestefrue er, og hvilke roller en prestefrue skal ha. En prestefruekollega lenger sør takket pent nei til å lede misjonsforeninga for eksempel. Mens jeg holder meg til sameforeninga.

Dessuten så må vi vel organisere oss- vi også. Nå har vi starta facebook-gruppe, og kanskje får vi gjennom noen prestefruekrav etter hvert. Jeg for min del kunne tenkt meg en gartner.

Presteskapet

Prester altså! Tross at vi tilbrakte mesteparten av ferien i Hellmobotn (for øvrig verdens navle) innerst i Tysfjord, så bar ferien preg av høy prestefaktor. Det er nemlig prester i alle slags avkroker, og vi skal forbi mange av dem på tur nordover- og sørover igjen. Dessuten så har jo alle prestene ferie en eller annen gang, og man aner jo da et vandrende ferierende presteskap som visiterer andre kirker og prestegårder.

Unge lovende læstadianerjente Kirsti, ville nok for noen år siden aldri tro hun skulle oppleve prestefamilielivet fra innsiden. Men her sitter jeg altså, på en prestegård ute i havgapet på Mørekysten, og er liksom prestefrue- helt på ordentlig. Det er nemlig slik at dersom jeg blir venner med noen jeg knapt vet hvem er på Facebook, så har vi som oftest titalls felles venner. Da er det garantert at det enten er en same, en læstadianer eller en prest.

Presteboligdiskusjoner har det blitt noe av denne sommeren. Vi er blant de heldige. Det er visst ikke alle. Hvem er eier? Kommunen eller Opplysningsvesnets fond? Sistnevnte er mest populær for de har mest penger til oppussing. Fin prestebolig er viktig for rekruttering av unge prester har jeg lært. Så lenge man har boplikt i tjenestebolig. Den er vi for. Det er jo god distriktspolitikk.

Første feriedag startet med cafe med unge lovende prester. Siste feriedag ble avsluttet med frokost med Honningsvåg- presten som kom innom, og soknepresten i Hamarøy som tok med famlien sin på en aldri så liten prestegårdsferie. En lengre prestegårdsferie hadde presten i Hammerfest med frue og barn. Akkurat som om de ikke har nok av presteboliger fra før..

Jeg synes prestegårdsferie burde vært obligatorisk for alle. Så lenge man har ordne-seg-selv-stilen, og jeg slipper å koke egg og bake kaker. Ikke det at det er så vanlig at jeg gjør det i det store og det hele da….

Sånn går nu ferien.

Selv synes jeg HiFi -rommet til en Sokneprest på Helgeland virkelig var en højdare!

Præstfrua 2

Livet som prestefrue har så langt gått bra, og jeg begynner å venne meg til tittelen. Skjønt, en ny variant har dukket opp da, nemlig «dama te præstn». Kjært barn har mange navn.

Når det gjelder kakebaking så er jeg ikke så bekymret. Strategien hittil har vært å ignorere at det finnes noe som heter kakebaking, og når man ikke kan ignorere det, så finnes det sjokoladekake på 1-2-3, gulrotkake på 1-2-3 og så videre. Mangfoldet er større enn jeg noen gang kan forestille meg at jeg kommer til å bake, så den delen har jeg kontroll over. Når det gjelder middagslaging, har jeg overlatt alt ansvar til præstn sjøl. Brødbaking tar jeg selv (steikje fine gode brød), for ikke å snakke om utryddinga av musebestanden i kjelleren. Husvaskinga har vi som tidligere sagt bestemt oss for å ikke overdrive.

Ja, da burde prestegårdslivet være under kontroll… eller? Nå er våren kommet, og det minner meg om vårens, sommerens og høstens større prosjekt; Få prestegårdshagen i orden, eller retter sagt i respektabel stand. I fjor hadde vi jo akkurat flytta, og det var en god nok unnskyldning til å ikke ta helt av i hagen. Vi måtte jo tross alt se an hagen litt, hva som vokser og ikke vokser. Dessuten kom svigerfar med en kantklipper og gikk løs på all meterhøye ugress i beddene.

Forhåpentligvis var det bare ugress.

Det dukka i allefall opp en rosebusk, som det kom røde, rosa og orange roser på. Dessuten fant vi noen ripsbusker og stikkelsbærbusker. Men nå gjelder det å fjerne alt ugress før det i det hele tatt kommer opp. Nemlig å ta det onde ved rota, og helst før det har kommet ut av vinterdvalen. Så i helga startet jeg prosjektet og omkalfatrerte det ene beddet, som jeg mener at det ikke var noe vakkert i sist sommer. Jeg har fjernet (nesten) alt som ligner på røtter. Jeg er forsåvidt ikke helt sikker på hvilke røtter det er, men satser på at det er ugress.

Jeg har også hørt et sted at buskene skal klippes ned, og funderer på hvorfor og hvordan. Dessuten kan det være lurt å plante litt. Svigermor sier jeg bare kan sette ned noen løker, men jeg har en mistanke om at det ikke helt er bare bare. Ja, snart er det visst plenklipping også. Men er det normalt med mose-plen?

Jeg skulle ønske det fantes «Hage på 1-2-3.»

Faste

I morgen er det feittirsdag, og deretter er det faste i 40 dager! Jeg håper hotellet her i Karasjok serverer saltkjøtt og kålstappe. Det er i allefall det ho mor lager på feittirsdag, uten at familien noen gang har fastet dagene derpå.

Å faste er ikke noe jeg har vokst opp med, og heller ikke den andre halvparten av prestefamilien. Men igår var det søndag, og i prekenen mente presten at faste burde vi alle gjøre, og det skulle i allefall han. Jeg ble noe overrasket, for dette hadde jeg slettes ikke hørt noe om. Men det var litt betryggende å høre at det han mente var å avstå fra noe under fastetiden, og at dette noe kunne man bestemme selv. Ja, for er det ikke fint å kjenne at man savner noe, og ikke minst kjenne på at man faktisk lever i overflod?

Jeg hadde med en gang meninger om hva presten selv burde avstå fra. Sigar og pipe synes jeg er passende. Men meg selv? Det er enkelt å foreslå snop, men det utgår siden lillesøster kommer til helga, og vi har planlagt høy snopfaktor. Men på flyplassen på Værnes kom løsningen. Jeg er en impulsshopper og falt for et par søte øredobber. Så nå har jeg funnet ut at jeg ikke skal impuls-shoppe på førti dager.

Da gjenstår det bare å definere hva impuls-shopping er.