Jesus og meg

Masteroppgave er levert. Jeg er lykkelig, og forsøker å ikke tenke på alt som burde vært annerledes. Den er jo faktisk min. Min oppgave. Min lille baby. Jeg kikker på den, men åpner den ikke -enda. Læstadianske brev får hvile noen uker til. Da skal jeg tilbake til teologisk fakultet i Oslo, for å forsvare oppgaven, og forhåpentligvis få min mastergrad i kristendom.

Hva passer vel bedre da enn å reise til samiske kirkedager i Mo i Rana rett etter innlevering? Jeg tok med prestemannen, komagene, kofta og satte meg på toget. Sámesiidaen var synlig, så det var ikke noen tvil om hvor vi skulle. En storlávvo og mange små. Trivelige folk. Bra program. Fine gudstjenester. Bra konserter. Seminar om samisk liturgiarbeid. Om forsoning. Og ikke minst bra vær og god stemning.

Det var fint. Å være der,  møte masse kjentfolk, og å mimre om gamle dager da jeg var på Samisk kirkeråd sine ungdomsleirer.

Bilde

Jesus, meg og masteroppgaven. Jesus er mest tydelig, det er vel slik det bør være?

Bilde

Klart for ungdomsgudstjeneste i stor-lávvoen

 

6. februar

6. februar – som for meg nå er blitt et begrep på linje med 17. mai. Det er et godt tegn.

I fjor blogget jeg om at vi samer egentlig bare har adoptert majoritetssamfunnets symboler og laget vår egen versjon. Flagg. Folkedag/nasjonaldag. I år konkluderer jeg med at det rett og slett var genialt. Sånt blir man nemlig synlig av. Ved å heve seg selv på samme måte som de andre, På et språk som forstås. Det er mye positivt med dagen:

  • man får satt samiske saker og temaer på dagsordenen
  • vi møtes
  • vi feirer oss selv
  • vi får mye POSITIV medieoppmerksomhet, noe som slettes ikke er noen selvfølge (jeg hadde selv en hyggelig prat med NRK Møre og Romsdal)
  • den bidrar med folkeopplysning til øvrig befolkning

Selv var jeg på jobb. Jobben min har relativt høyt andel samer til Vestlandet å være. Vi hengte opp flagg og jeg kjente aktivistKirsti komme smygende inn under huden igjen. Deilig! Så tok jeg kofta på og underviste våre nye medborgere om samer. Om kofter, område, næringer, Sametinget, språk, medier. Og musikk så klart. Mari Boine. Vajas. Adjagas. Tradisjonell joik. Sånt som er lett tilgjengelig på YouTube. «Det er som i Afrika». «Det er som i Somalia». Smil i øynene. Tårer i øynene. Jeg ble hilst med «Buorre Beaivi» en gang jeg møtte flyktningene. Norsk- og samfunnsfagundervisningen for innvandrere inkluderer 6. februar og samer også.

Jeg var i Molde sentrum på ettermiddag og kveld, med kofte på og flagg i sekken. Da møter man folk som gjerne spanderer te og wienerbrød på Kafe Kurt på Plassen (jazzhuset) før man møter searvien(sameforeningen) sin til middag.

En god dag!

Det flagges i Molde. Dette er fra 6.februar i 2010.

Det flagges i Molde. Dette er fra 6.februar i 2010.

Kollektivet

Idag savner jeg kollektivet. Som jeg bodde i et halvt års tid fordi jeg måtte flytte fra en annen hybel, og fordi jeg var for treg med å finne meg en ny. Jeg savner kollektivet, hvor jeg egentlig først og fremst var kjærest. Det kollektivet hvor jeg sjenert banka på døra en sommerdag i juni 2005. Ikke visste jeg da hva det ville bety for meg, og hva det allerede hadde betydd for mange andre. Det  samme kollektivet som lærte Malin om Dagsrevyen. Det kollektivet lærte meg var at kjærligheten virkelig er størst. For alle. Og at det krever handlinger deretter. Kollektivet til Norges kristelige studentforbund, også kalt Forbundet.

Her er det plass til alle, her er ei åpen dør. Her får du komme inn. Her er smil og godt humør. (En av sangene barnekoret i Bud synger)

Gjestfrihet har jeg lært hjemme, kjærlighet og omsorg også. Bare for å ha det sagt. Hjemme var det åpent hus og vi levde et helt normalt familieliv.  I kollektivet var det også åpent.  Der var for det meste studenter. Og alltid gjester.  Kanskje jeg kjente igjen gjestfriheten jeg selv hadde vokst opp med? Jeg selv konkluderte med at Forbundet og læstadianerungdom var en god kombinasjon. Teologien er nok noe forskjellig, men noe var det der som fenget meg… Kanskje var det kulturen? Friheten? At det var så avslappet? Kanskje var det rett og slett kombinasjonen Forbundet og ung samisk kvinne? For visst hadde Forbundet en samisk historie. Det var jo der sultestreikerne bodde noen tiår tidligere.

Kollektivet: En rekke engasjerte mennesker som kjemper for rettferdighet.  Da jeg var der, var det ureturnerbare asysøkere. Det var kamp for rettigheter til homofile, lesbiske og mennesker med transkjønna identitet. Før jeg kom var sameflagget på plass, da det stormet om man virkelig kunne bruke samisk flagg 17.mai i Oslo.

Jeg trådte inn der for første gang midtsommers. I hvite sommersko og ny blåturkis sommerkjole, sjenert og forelska i en krølltopp. Jeg følte meg veldig velkommen og hjemme.

Så kunne jeg den høsten feire min første valgseier der, som nyvalgt sametingsrepresentant.

JA! JA!

Jeg sa ja i kirka. Før det sa jeg nei til å si ja hos dommeren, for senere si ja og bli velsignet i kirka.

Jeg sa nei til borgelig vielse  med velsignelse etterpå fordi jeg synes det er fint å gjøre begge deler  på en gang. Fint og flott. Og det var fint og flott. Unnagjort på en halvtime, av en offentlig tjenestemann. Hadde vi gått for den borgerlige varianten så ville vi måtte innvolvere to av den sorten, og til sammen brukt mye lenger tid.

Det var tema hos oss, og jeg er gift med en prest.

Folk vil gifte seg i kirka, og gjøre alt på en gang, både den juridiske biten, og samtidig få med seg en velsignelse. Etter å ha tenkt meg om så synes jeg kirka skal beholde vigselsretten. Jeg mener det nettopp gir større valgfrihet til folk. Det tar vare på laaaange tradisjoner, og det blir mindre byråkrati. Jeg mener jo da selvsagt også at vigselsretten også skal gis til andre tros- og livssynssamfunn.

Uansett så er jo forslaget som tros- og livssynsuvalget har kommet med slettes ikke så ille som Sametingspresidenten skal ha det til. Det er et godt forslag, og det en nødvendig og viktig debatt. Om ikke annet for å gjøre opp status for kirkas og for så vidt også religionens plass i samfunnet. Det at samer har et så spesielt snært forhold til kirka vet jeg ikke om helt stemmer. Kanskje noen vet om det finnes forskning på dette? Det jeg vet er at ulike samiske områder har ulikt forhold til kirka, og en ulik kirkehistorisk bakgrunn. At en del samer synes det å gifte seg juridisk med velsignelse i kirka er viktig, det er  vel ikke spesielt samisk?

Alle bor ikke i byer. Kirka er mye mer tilgjengelig enn en dommer for mange innbyggere i dette landet. Noen må reise langt. Vi måtte ha reist over fire mil for å gifte oss borgerlig. Til Molde . Fire mil er ikke langt. Men mye lenger enn den ene kilometeren til kirka. Dessuten så ville vi passert tre fire kirker på veien. Om man skal tenke på samfunnskonstandene ved å lønne både dommer og prest for samme sak, så er det jo ingen tvil om hva som lønner seg.

Forresten, vi ville ikke gifta oss borgelig i Molde, når jeg tenker meg om. Han jeg er gift med er tross alt fra Kristiansund.

Noen sa i debatten de siste dagene, jeg husker ikke hvem, at man kan gjøre unna de juridiske delene et annet sted i kirka, rett før man går inn. Det er en merkelig løsning, da kan det heller være slik det er.  Skal man skille den juridiske og den religiøse delen fra hverandre, så får man gjøre det ordentlig.

Mange vil gifte seg i kirka. Kirka er viktig. Så hvorfor forandre noe som mange ønsker og som fungerer godt?

Jubel på kirketrappa

Jubel på kirketrappa

Hos pensjonistene

For et par uker siden var jeg så heldig å få besøke en gjeng spreke, glade, interessante og hyggelige pensjonister.

Molde pensjonistuniversitet inviterte meg nemlig for å holde et foredrag om samisk kultur. En kollega tipset meg om at jeg burde være godt forberedt grunnet høy intellektuell kapital.

Jeg spurte på forhånd hva de spesifikt ville høre om. Kanskje Sametinget? Foreslo jeg. Politisk nerd som jeg er. Men det var ikke så interessant å høre et langt foredrag om Sametinget, så de foreslo at jeg kunne snakke om min oppvekst. Jeg tenkte de muligens trodde jeg hadde en mer eksotisk oppvekst en jeg faktisk har hatt. 70-tallshus i byggefelt i Steinkjer gir ikke veldig mange eksotiske assosiasjoner.

For en drømmejobb for en politiker! Snakke i 45 minutter! Uten møteledere som vifter med røde lapper, noe som vi er vant til på Sametingets talerstol. Og attpå til skal man snakke om seg selv! I allefall med utgangspunkt i seg selv.

Jeg forberedte det hele, skrev ned viktige temaer og omtrentlig rekkefølge, pakket en koffert med samestæsj  + en venninne og dro avgårde. Møtte så en gjeng med 50- 60 pensjonister og fikk innblikk i deres hverdag. De er aktive. Og de har det travelt.

De startet møtet med å gi et resyme fra forrige møte, og da var temaet myter om eldre. Så ble det min tur. Det var fint å kunne fortelle den bakgrunnen man har, om verdiene, oppveksten, fortellertradisjonen, fornorskning.  Det var fint å fortelle om Sametingets nyopprettede eldreråd. Om eldres status i vårt samfunn. Om hvor viktig det er med tilbud til eldre samer også utenfor såkalte tradisjonelle områder. De nikket bekreftede, særlig til det med kombinasjonen eldre dement og samisk språk. Nylig var det oppslag i lokalavisa og NRK Sápmi om denne problemstillingen nettopp i Molde.

Jeg snakket om kulturutveksling. Særlig når det gjelder håndverk. Teknikkene er det samme, jeg med mine vuoddagá, de med deres strømpebånd. Låhtit på samisk, flamming på norsk. Ja, og jeg fikk tipset damene om at det er lurt å bruke låhtåmmuorra  – en pinne når de flammer. Det blir så mye enklere.

Jeg drakk kaffe(!), spiste gode kaker, snakket med mange kjekke mennesker, fra alle landets kanter. Ja, og så møtte jeg på en slektning. Fra Trøndelag. Og jeg fikk prate litt om den kjære (dessverre avdøde) mormoren min.

Fine folk å henge med på en helt vanlig torsdag. Jeg har forresten bestemt meg for å begynne på seniordans når jeg blir gammel nok.

Samisk redesign?

Dette er kanskje samisk redesign?

Nytt belte. Knapp kan være bak eller fram, alt ettersom. Dette bildet er tatt bakfra.

Da jeg omsider ble ferdig med dette beltet var jeg utrolig stolt. Kjæresten sa jeg var veldig flink (noe han alltid sier når det er snakk om søm, nåler, tråd og stoff…..) Andre vil nok hevde at dette er noe skjeivt og skakt. Det er det. Jeg synes det er mest sjarmerende.

Vi alle kjenner jo Fretex og deres salg av brukte klær. I det siste har de også solgt klær med en lapp hvor tidligere eier har skrevet historien om dette ene klesplagget. Jeg liker ting og klær, selv om jeg hardnakket mener jeg ikke er materalistisk. (Det er sant!) Jeg husker gjerne hvor jeg kjøpte det ene og andre tingen og tangen, skjerfet, skjørtet osv… . Slikt sett får minnene om tingene en personlig verdi.

Fint belte som også kan brukes til dekorasjon.

Slik er det også med dette dette beltet. Redesign vet jeg ikke helt om jeg egentlig kan kalle det. Redesign er vel når man lager noe nytt av noe gammelt? Dette er noe gammelt som aldri ble noe av, som igjen oppstod som noe annet enn opprinnelig tenkt. Det er egentlig mitt første avve. Særlig tradisjonelt er det ikke, fargemessig. Den gang gikk jeg sløydlinjen på Samernas, og min daværende lærer oppfordret oss til å eksperimentere. Jeg liker at man eksperimenterer, kanskje bare ikke med det aller første man lager. Man må jo kunne lage det som er tradisjonelt også. (Er blitt litt mer konservativ med årene…)

Det ble altså aldri ferdig. Tanken var at min kjære mamma skulle gjøre det ferdig. (Kjent løsning på produkter som aldri blir ferdig?). Så kom jeg kunne jo lage et belte av det.

Her er resultatet. Litt nuortak- inspirert med tanke på knapp og dusk. Ellers er jeg blitt tilhenger av trykknapper som løsning på det meste.

Hvor var du 22.juli 2011?

I dag startet rettsaken mot Anders Behring Breivik. Jeg er på Sametinget og har hodet fullt av bioteknologi og gener, men er innom nettavisene innimellom for å se hva som foregår. Minner vekkes til live. For meg . Og for alle andre.

Hvor var du 22.juli?

I tiden etterpå var det naturlig nok et samtaletema. Overalt. Blant slekt og venner. Naboer. Sidekamerater på flyreiser, togreiser. Det vi innledet med var vår egen personlige historie om 22. juli.

Ja, så hvor var jeg?

Jeg skulle ta ferie, og hadde NRK Sápmi på telefon. Journalisten spurte meg om jeg hadde fått med meg eksplojsonen i Oslo, og jeg måtte skru på jobbpc og sjekke nyheter. Deretter ble jeg hentet av mannen og vi startet på en to dagers kjøretur nordover.Jeg var da sjeleglad for Facebook, og sjeleglad for Twitter. Han kjørte. NRK P1 var på.  Jeg refererte fra sosiale medier. Jeg jubla for alle Oslo- venner som skrev på FB at de var hele og fine.

Så ble det twitret fra Utøya. Det ble en ny vending. Stemningen i bilen sank betraktelig. Hva i alle dager var dette? Jeg kjente på fortvilelse, redsel , sorg og avmakt. Jeg husker te- og pizza pause hos venninne på Åsen, og lykke i Guvsámheimen på Steinkjer da nesten alle søsknene var samlet. Hvilket sammentreff, på en slik dag. Ingen av oss sov noe særlig den natta. Vi var bekymret for svoger som måtte stå vakt i regjerningskvartalet. Jeg var letta at jeg ikke kjente noen som var savna i regjeringskvartalet eller på Utøya. Da mannen vi firetida på på morgenen tok fram iPaden, og fortalte meg at det var 80 døde, da følte jeg at jeg vrengtes innvendig. 80 døde!

Hvordan kan vi overleve dette?

Min historie er nok ikke unik. Jeg tror alle har en slik historie. Dette rører oss alle, og kommer alltid til å bli en del av oss. Jeg syntes det var vondt. Jeg kan aldri klare å forstå hvordan det var og er for de som mistet sine, og som hadde sine nære og kjære på Utøya og regjeringskvartalet den dagen.

Nå er rettsaken i gang, og vi skal alle bli minnet om den forferdelige dagen. I ti uker. Minst. Jeg tror det er godt for oss. Som samfunn. Som enkeltindivider.  Så får vi stå sammen bak alle som skal i vitneboksen og fortelle sin historie.

Hvor var du 22.juli 2011?