Kvinne på tinget

I dag har vi markert kvinnedagen med appeller fra Sámi Nisson Forum og Norgga Saráhkka.

Og med kake. Som seg hør og bør.

Så da er det bare å kose seg, og (prøve å ) glemme alt kroppshysteriet som finnes der ute. Kaker er til for å nytes. Så får det så være med valker og hengepupper. Jeg er en smule lei dette fokuset, og de usunne kroppsidealene, selv om jeg også -såklart- blir påvirket av det.

Vet noen om bra kvinneblad som ikke har fokus på kropp, mat eller trening?

21 resolusjonar

NSRs landsmøte har vedteke 21 resolusjonar. Det er rekord.

Det viser at NSR er ein levende organisasjon med engasjerte medlemmer.

Resolusjonane handla mellom anna om

  • Samisk hus i Bergen
  • om hummeroppdrett i Tysfjord
  • styrking av NRK Sámi Radio i Skånland
  • oljefritt Lofoten Vesterålen og Senja

.. .. og ei heil del andre  🙂

Kvinnefiendtlig?

Eg har i disse tider hatt tid til å lese forskjellige blad, med kvinner som målgruppe.  Henne, Det Nye, KK og så vidare. Eg har jo ikkje akkurat funne bladet som eg berre må ha med ein gong det kjem i kioskhylla. Men dei siste dagane har det vore kjekt med vekebladlesing, det står jo eit og anna nyttig der.

«Det bladet der», sa han og pekte på Det nye, «Det er mykje meir kvinnefiendtlig enn porno».
Min kjære ektemann var ikkje nådig, og meinte det måtte i søpla. Eg tenkte litt på korleis bilete eg kunne klippe ut, for det var ein kjole der med paljettar på, og eg har jo introdusert paljettar for nokre av englebarna. Det er jo så fint å kunne vise ulike måter å bruke dei på. Tenkte eg.

Men kva formidlar desse vekebladene?  Gir dei ikkje eit bilete av korleis jentar/kvinnar skal vere? Signaliserar ikkje dei at ein må sjå ut som ein modell, bruke topp moderne korrekte fine designarklede? eller sminke seg – aller helst med mineralsminke kjøpt i New York, og starte i januar med å fikse kroppen klar til bikinisesong. Dessuten er det artiklar om korleis ein skal verte ein suksessrik kvinne. Ja, og suksessrike kvinner er jo jobb i 16 timar, ser flotte ut, har toppstilling med høg lønning. Dei jobbar slettes ikkje på ein sjukeheim.

Er det kvinnefiendtlig? Eg syns mannen min har eit poeng. For utfordringa for meg og sikkert for mange andre kvinner er jo all påverknaden og all signala om korleis ein eigentleg burde vere. Og det er jo slettes ikkje slik ein er.  «Slik får eg det til» er vel ein velkjend overskrift med bilete av kvinne med nyvaska hus og nystekte bollar.

Sukk. Forventningar. Eg likar ikkje forventingar. Men er vi kvinner kanskje flinkast til å lage forventningar til kvarandre? Det Nye hadde jo en refleksjon på omtrent siste side om at alle jenter er vakre og gode nok.

Ei av mine venninner er oppteke av å ikkje slanke seg. I allefall skal ein ikkje snakke så høgt om det. Ho seier at korleis er det for tenåringane våre, når vi- dei vaksne går rundt og slanker oss heile tida- og ikke minst snakkar om slanking. Kva for førebilete er vi då? Ein kan jo ikkje forvente at ungdommar blir glade i sin eigen kropp, når vaksne ofte ikkje er det.

Som mormora mi sa til meg då eg nesten var tenåring og leste mamma sine vekeblad. «Du må ikkje tru på alt som står der Kirsti. Det er ikkje sånn det er». Så kanskje trur vi ikkje på det, men les dei- det gjer vi alikevel.

Mannen min er prest, og han har preika om at alle menn må skrive hyllestbrev til hengepuppar. Det skal eg i allefall hugse..   og kreve når den tid kjem.

Plikt til å ta makt?

Den danske forfatteren og feministen Hanne- Vibeke Holst mener kvinner har plikt til å ta makt. På spørsmål om likestillingen har kommet mye lengre de siste ti årene, svarer hun nei. Hun sier at tallene er nedslående, og at den ene store forskjellen hun ser er at fedrene idag tar større ansvar.

Hun mener at unge kvinners vilkår i samfunnet er vanskeligere enn unge menn.

Jeg husker et av de siste sametingsplenumene hvor nettopp likestilling var tema. En representant – mannlig sådan- gikk på talerstolen og sa han var så lei av den der 70- talls feminismen, og at det var på tide vi nå kom oss videre. Jeg på min side satt i salen og lurte på hva han mente med 70- tallsfeminismen. Jeg har tydeligvis ikke helt fått den med meg.. men så er jeg jo født på tampen av 70-tallet også da.

Jeg vet enda idag ikke helt hva han mente med 70- talls feminisme. Er det retten til arbeid? Er det abortkampen? Retten til fødselspermisjon? I såfall synes jeg vi skal holde oss der litt lenger. Det er fortsatt ikke likelønn mellom kjønn, og retten til fødselspermisjon avhenger fortsatt av kvinnens inntekt.

Men fortvil ikke, nå skal 70- talls feminismen nemlig forskes på! Hva skjuler seg bak mytene?
– 1970-tallets kvinnekamp forandret ikke bare kvinners liv. Feministene utfordret og endret selve ideen om hva et godt liv er, sier forskerne. Dessuten skal de ha fortjeneste for at det personlige ble en del av politikken, for eksempel kravet til fødselspermisjon. 70-tallskvinnene problematiserte også det som var selvfølge for husmødrene; nemlig kjernefamilien, heteroseksualiteten og det å få barn.

Så, er 70-tallsfeminismen utdatert? I samepolitikken? Det sies at noen sittende representanter visstnok skal ha sagt at kvinner ikke har noe der å gjøre, men skal holde seg på kjøkkenet. Dessuten var det for et par perioder siden, stor styke-fra-listen- aksjon mot en kvinnelig toppkandidat. Hun kom aldri inn på Sametinget.

Hvis 70-tallsfeminisme er å problematisere etablerte rollemønstre, så tror jeg vi bør holde fast på den litt til! Det er jo ikke bare å si HOKUSPOKUS og vips! så er det endret.

Hvis 70-tallsfeminisme er å få private temaer på politisk arena, så bør vi i alle fall ikke slippe den på en stund. Er vi fornøyd med at fedre ikke kan opparbeide seg fødselspenger? At det bare avhenger av mor? Ikke jeg i alle fall.

Dessuten syns jeg det er kjipt å bli spurt om potensielle graviditeter når jeg er på jobbintervju.

Har vi kvinner plikt til å ta makt? Ja, kanskje det. Men på hvem sine premisser? Sametinget har sist periode hatt 50% kvinner, men er samepolitikken blitt mer likestilt av den grunn?

Hvor er det mest makt? Hos de med pengesekken? eller… ?
Er ikke det typisk i en mannsdominert verden å tenke at makt er der menn er. Er kanskje det som har foregått i hjemmet – på kvinnens tradisjonelle område undervurdert?

Kampen om sannheten

Regjeringen er i hardt vær – igjen. Nå forhandler Statsråd Brustad med Røkke om hvordan man skal løse Aker-konflikten. I seg selv er saken gørrkjedelig, obligasjoner hit og betalinger dit, en litt vel opphetet fagøkonomdiskusjon kanskje? Sosialøkonom Stoltenberg mot fisker Røkke? Men den er utvilsomt blitt en kjedelig sak for regjeringen, ja og for Røkke også vil jeg tro. Det er jo tross alt valg til høsten. Og saken er så alvorlig at Dagbladet teiper den på nettet i dagesvis. Da er det seriøse saker.

Manuela Ramin- Osmundsen løy for sjefen sin han statsministern. Åslaug Haga sklei på på fakta. De måtte gå. Hva nå? Brustad, Røkke og en håndfull andre kjemper og forhandler nå om retten til sannheten, eller kjemper de aller mest for sin ære og gode navn og rykte? Eller er det en god gammel politisk hanekamp?

At man aldri kan lære. Man kan gjøre hva man vil, bortsett fra å lyve.

– og hva skal staten så gjøre med kirkeeliten?

Det er bred politisk enighet om at kirken selv skal utnevne biskoper fra 2012. Men før det må kirken gå igjennom betydelige demokratiske prosesser.

Det er ingen tvil om at vi ikke hadde fått de mest folkekjære biskopene- som Stålsett og Køhn, om det ikke hadde vært kirkelig statsråd som hadde utnevnt dem. Vi vet alle hvilken betydning de har hatt for forståelsen og utviklingen av kirken.

Nå skal de utnevnes innen for Den norske kirkes(Dnk) egne strukturer. Før det skal kirken gjennom en demokratiseringsreform. Spørsmålet blir om denne prosessen klarer å få bukt med kirkeeliten som råder i Dnk idag? Det er et problem at bare noen prosent stemmer ved menighetsrådsvalg, og at det er den samme eliten som går igjen både i menighetsråd og bispedømmeråd, i allefall enkelte steder i landet.