6. februar

6. februar – som for meg nå er blitt et begrep på linje med 17. mai. Det er et godt tegn.

I fjor blogget jeg om at vi samer egentlig bare har adoptert majoritetssamfunnets symboler og laget vår egen versjon. Flagg. Folkedag/nasjonaldag. I år konkluderer jeg med at det rett og slett var genialt. Sånt blir man nemlig synlig av. Ved å heve seg selv på samme måte som de andre, På et språk som forstås. Det er mye positivt med dagen:

  • man får satt samiske saker og temaer på dagsordenen
  • vi møtes
  • vi feirer oss selv
  • vi får mye POSITIV medieoppmerksomhet, noe som slettes ikke er noen selvfølge (jeg hadde selv en hyggelig prat med NRK Møre og Romsdal)
  • den bidrar med folkeopplysning til øvrig befolkning

Selv var jeg på jobb. Jobben min har relativt høyt andel samer til Vestlandet å være. Vi hengte opp flagg og jeg kjente aktivistKirsti komme smygende inn under huden igjen. Deilig! Så tok jeg kofta på og underviste våre nye medborgere om samer. Om kofter, område, næringer, Sametinget, språk, medier. Og musikk så klart. Mari Boine. Vajas. Adjagas. Tradisjonell joik. Sånt som er lett tilgjengelig på YouTube. «Det er som i Afrika». «Det er som i Somalia». Smil i øynene. Tårer i øynene. Jeg ble hilst med «Buorre Beaivi» en gang jeg møtte flyktningene. Norsk- og samfunnsfagundervisningen for innvandrere inkluderer 6. februar og samer også.

Jeg var i Molde sentrum på ettermiddag og kveld, med kofte på og flagg i sekken. Da møter man folk som gjerne spanderer te og wienerbrød på Kafe Kurt på Plassen (jazzhuset) før man møter searvien(sameforeningen) sin til middag.

En god dag!

Det flagges i Molde. Dette er fra 6.februar i 2010.

Det flagges i Molde. Dette er fra 6.februar i 2010.

Kollektivet

Idag savner jeg kollektivet. Som jeg bodde i et halvt års tid fordi jeg måtte flytte fra en annen hybel, og fordi jeg var for treg med å finne meg en ny. Jeg savner kollektivet, hvor jeg egentlig først og fremst var kjærest. Det kollektivet hvor jeg sjenert banka på døra en sommerdag i juni 2005. Ikke visste jeg da hva det ville bety for meg, og hva det allerede hadde betydd for mange andre. Det  samme kollektivet som lærte Malin om Dagsrevyen. Det kollektivet lærte meg var at kjærligheten virkelig er størst. For alle. Og at det krever handlinger deretter. Kollektivet til Norges kristelige studentforbund, også kalt Forbundet.

Her er det plass til alle, her er ei åpen dør. Her får du komme inn. Her er smil og godt humør. (En av sangene barnekoret i Bud synger)

Gjestfrihet har jeg lært hjemme, kjærlighet og omsorg også. Bare for å ha det sagt. Hjemme var det åpent hus og vi levde et helt normalt familieliv.  I kollektivet var det også åpent.  Der var for det meste studenter. Og alltid gjester.  Kanskje jeg kjente igjen gjestfriheten jeg selv hadde vokst opp med? Jeg selv konkluderte med at Forbundet og læstadianerungdom var en god kombinasjon. Teologien er nok noe forskjellig, men noe var det der som fenget meg… Kanskje var det kulturen? Friheten? At det var så avslappet? Kanskje var det rett og slett kombinasjonen Forbundet og ung samisk kvinne? For visst hadde Forbundet en samisk historie. Det var jo der sultestreikerne bodde noen tiår tidligere.

Kollektivet: En rekke engasjerte mennesker som kjemper for rettferdighet.  Da jeg var der, var det ureturnerbare asysøkere. Det var kamp for rettigheter til homofile, lesbiske og mennesker med transkjønna identitet. Før jeg kom var sameflagget på plass, da det stormet om man virkelig kunne bruke samisk flagg 17.mai i Oslo.

Jeg trådte inn der for første gang midtsommers. I hvite sommersko og ny blåturkis sommerkjole, sjenert og forelska i en krølltopp. Jeg følte meg veldig velkommen og hjemme.

Så kunne jeg den høsten feire min første valgseier der, som nyvalgt sametingsrepresentant.

JA! JA!

Jeg sa ja i kirka. Før det sa jeg nei til å si ja hos dommeren, for senere si ja og bli velsignet i kirka.

Jeg sa nei til borgelig vielse  med velsignelse etterpå fordi jeg synes det er fint å gjøre begge deler  på en gang. Fint og flott. Og det var fint og flott. Unnagjort på en halvtime, av en offentlig tjenestemann. Hadde vi gått for den borgerlige varianten så ville vi måtte innvolvere to av den sorten, og til sammen brukt mye lenger tid.

Det var tema hos oss, og jeg er gift med en prest.

Folk vil gifte seg i kirka, og gjøre alt på en gang, både den juridiske biten, og samtidig få med seg en velsignelse. Etter å ha tenkt meg om så synes jeg kirka skal beholde vigselsretten. Jeg mener det nettopp gir større valgfrihet til folk. Det tar vare på laaaange tradisjoner, og det blir mindre byråkrati. Jeg mener jo da selvsagt også at vigselsretten også skal gis til andre tros- og livssynssamfunn.

Uansett så er jo forslaget som tros- og livssynsuvalget har kommet med slettes ikke så ille som Sametingspresidenten skal ha det til. Det er et godt forslag, og det en nødvendig og viktig debatt. Om ikke annet for å gjøre opp status for kirkas og for så vidt også religionens plass i samfunnet. Det at samer har et så spesielt snært forhold til kirka vet jeg ikke om helt stemmer. Kanskje noen vet om det finnes forskning på dette? Det jeg vet er at ulike samiske områder har ulikt forhold til kirka, og en ulik kirkehistorisk bakgrunn. At en del samer synes det å gifte seg juridisk med velsignelse i kirka er viktig, det er  vel ikke spesielt samisk?

Alle bor ikke i byer. Kirka er mye mer tilgjengelig enn en dommer for mange innbyggere i dette landet. Noen må reise langt. Vi måtte ha reist over fire mil for å gifte oss borgerlig. Til Molde . Fire mil er ikke langt. Men mye lenger enn den ene kilometeren til kirka. Dessuten så ville vi passert tre fire kirker på veien. Om man skal tenke på samfunnskonstandene ved å lønne både dommer og prest for samme sak, så er det jo ingen tvil om hva som lønner seg.

Forresten, vi ville ikke gifta oss borgelig i Molde, når jeg tenker meg om. Han jeg er gift med er tross alt fra Kristiansund.

Noen sa i debatten de siste dagene, jeg husker ikke hvem, at man kan gjøre unna de juridiske delene et annet sted i kirka, rett før man går inn. Det er en merkelig løsning, da kan det heller være slik det er.  Skal man skille den juridiske og den religiøse delen fra hverandre, så får man gjøre det ordentlig.

Mange vil gifte seg i kirka. Kirka er viktig. Så hvorfor forandre noe som mange ønsker og som fungerer godt?

Jubel på kirketrappa

Jubel på kirketrappa

Hos pensjonistene

For et par uker siden var jeg så heldig å få besøke en gjeng spreke, glade, interessante og hyggelige pensjonister.

Molde pensjonistuniversitet inviterte meg nemlig for å holde et foredrag om samisk kultur. En kollega tipset meg om at jeg burde være godt forberedt grunnet høy intellektuell kapital.

Jeg spurte på forhånd hva de spesifikt ville høre om. Kanskje Sametinget? Foreslo jeg. Politisk nerd som jeg er. Men det var ikke så interessant å høre et langt foredrag om Sametinget, så de foreslo at jeg kunne snakke om min oppvekst. Jeg tenkte de muligens trodde jeg hadde en mer eksotisk oppvekst en jeg faktisk har hatt. 70-tallshus i byggefelt i Steinkjer gir ikke veldig mange eksotiske assosiasjoner.

For en drømmejobb for en politiker! Snakke i 45 minutter! Uten møteledere som vifter med røde lapper, noe som vi er vant til på Sametingets talerstol. Og attpå til skal man snakke om seg selv! I allefall med utgangspunkt i seg selv.

Jeg forberedte det hele, skrev ned viktige temaer og omtrentlig rekkefølge, pakket en koffert med samestæsj  + en venninne og dro avgårde. Møtte så en gjeng med 50- 60 pensjonister og fikk innblikk i deres hverdag. De er aktive. Og de har det travelt.

De startet møtet med å gi et resyme fra forrige møte, og da var temaet myter om eldre. Så ble det min tur. Det var fint å kunne fortelle den bakgrunnen man har, om verdiene, oppveksten, fortellertradisjonen, fornorskning.  Det var fint å fortelle om Sametingets nyopprettede eldreråd. Om eldres status i vårt samfunn. Om hvor viktig det er med tilbud til eldre samer også utenfor såkalte tradisjonelle områder. De nikket bekreftede, særlig til det med kombinasjonen eldre dement og samisk språk. Nylig var det oppslag i lokalavisa og NRK Sápmi om denne problemstillingen nettopp i Molde.

Jeg snakket om kulturutveksling. Særlig når det gjelder håndverk. Teknikkene er det samme, jeg med mine vuoddagá, de med deres strømpebånd. Låhtit på samisk, flamming på norsk. Ja, og jeg fikk tipset damene om at det er lurt å bruke låhtåmmuorra  – en pinne når de flammer. Det blir så mye enklere.

Jeg drakk kaffe(!), spiste gode kaker, snakket med mange kjekke mennesker, fra alle landets kanter. Ja, og så møtte jeg på en slektning. Fra Trøndelag. Og jeg fikk prate litt om den kjære (dessverre avdøde) mormoren min.

Fine folk å henge med på en helt vanlig torsdag. Jeg har forresten bestemt meg for å begynne på seniordans når jeg blir gammel nok.

Samisk ferie-liv..

Sist sommer fikk en av mine slektninger spørsmål om hun lever et samisk liv. Gjør hun? Hva er et samisk liv?

Vel, her er bilder av hva et samisk ferie-liv kan være:

Bålkos til fjells!

Nymotens (?) lettvindte måltider

Duodje-emne- jakt!

Snekring og bygging er SENTRALT i et samisk ferieliv.

Henge rundt Kongeskipet et hel dag i håp om å få et glimt av Dronningen!

Drikke solbærte på fjelltur med pappa (= tradisjon). Som barn var jeg mest interessert i alt sukkeret på bunnen.

Drikke kaffe i porselenskopp - også til fjells

Nyte det vakre

Ja, man nyter det som er vakkert

Spise sjokolade.

"Springe" stadig til fjells - og skryte av det etterpå.

Vi vil lære!

Jeg, og resten av NSR vil  at alle samisk voksne i skal få rett, få mulighet og få tilgang til voksenopplæring. Både i samiske språk og også opplæring i tradisjonell kunnskap.

Vi snakker mye om voksenopplæring her på Sametinget: for eksempel, at jeg skal kunne lære meg samisk, at jeg skal kunne sy min egen sliehppa. Eller nuvtaga. Eller ein gang lære meg å lage gukse. Alle samer har ikke mulighet til å lære alt dett hjemme, og da e vi avhengige av gode voksenopplæringstilbud. Videreføring av våre språk og vår kulturarv avhenger nettopp av at vi som unge voksne selv lærer det og kan videreføre det til kommende generasjoner. I  tillegg så er livslang læring i seg selv ein viktig egenverdi fordi det gir bra selvfølelse for den som får mulighet til å lære.

Vi i NSR mener at voksne samers rett til opplæring i eget språk og tradisjonell kunnskap må sikres både gjennom lovverk og finansieringsordninger. De som ikke har fått mulighet til å lære sitt språk i grunnskolen må sikre denne retten som voksne.

Det er allerede mye godt arbeid på gang. For eksempel så har Sámi alla skuvla er i gang med et omfattende voksenopplæringsprogram i samisk. Programmet skal tilpasses lokale behov. Det skal være forankra lokalt.  Målet med dette programmet er å få fleire aktive samiske språkbrukere. I tillegg har vi ulike språksentre og studieforbund som også har mange gode og viktige opplæringstilbud.

Vi i NSR vil at Sametinget skal utarbeide en samisk voksenopplæringsplan som skal kartlegge behov, ansvar og arbeidsfordeling på feltet. Vi mener det er viktig å få en grundig og helhetlig gjennomgang av feltet og se på hvilke muligheter som finnes.

Det er viktig å få fokus på voksnes læring. Det er også viktig å få fokus på generell voksen didaktikk.  Vi mener man må se på forholdet mellom de ulike aktører og hvilke roller de har og bør ha.

Jeg mener det er viktig at Sametinget samordner voksenopplæringen i samfunnet, og at alle aktører drar i samme retning slik at dette blir et felles prosjekt. Behovet for voksenoppplæring er nok større blant samer enn øvrig befolkning. Nettopp fordi mange av våre egne trenger opplæring i både språk og tradisjonskunnskap.

Under ser dere et bilde av herre- vuoddagá fra markasamisk område? Lyst å lære? Jeg lærer gjerne bort, og  kanskje vil noen av våre searvier holde et SOL-kurs?

Markasamiske herre- vuoddagá

Guds fred!

Å hilse på hverandre med «Guds fred» i gudstjenesten kan visst være ekskluderende. Derfor må den tones ned, mente en av Kirkemøtes komiteer.

Er hilsenen ekskluderende? Eller kanskje mest påtrengende, når man før nattverdsmåltidet oppfordres til å hilse på sidekameratene med Guds fred? Eller kan det til og med være inkluderende? Selv synes jeg det kan virke litt kunstig at man først da skal hilse hverandre med «Guds fred», og ikke på et tidligere tidspunkt. Men jeg innser det for meg er en litt mer vanlig hilsemåte enn det er for andre.

Det er kanskje uvant for noen å hilse med Guds fred, men da kan man bare komme på (læstadianer)samling og øve seg. Der hilser man hverandre med Guds fred når man møtes. Med håndtrykk. Og er man riktig så heldig så  får man også en klem.

Debatten hvorvidt man skal hilse hverandre med «Guds fred» skal stå i en ordning eller veiledning til kirkas gudstjeneste blir litt fremmed for meg. Da jeg var yngre diskuterte vi nemlig om hvorvidt vi skulle hilse med «Guds fred» når vi møtte hverandre på bussen. Vi lærte at i denne hilsenen ligger det et ønske om at den man hilser på skal få oppleve Guds fred. Det må vel passe veldig fint i en gudstjeneste?