Jesus og meg

Masteroppgave er levert. Jeg er lykkelig, og forsøker å ikke tenke på alt som burde vært annerledes. Den er jo faktisk min. Min oppgave. Min lille baby. Jeg kikker på den, men åpner den ikke -enda. Læstadianske brev får hvile noen uker til. Da skal jeg tilbake til teologisk fakultet i Oslo, for å forsvare oppgaven, og forhåpentligvis få min mastergrad i kristendom.

Hva passer vel bedre da enn å reise til samiske kirkedager i Mo i Rana rett etter innlevering? Jeg tok med prestemannen, komagene, kofta og satte meg på toget. Sámesiidaen var synlig, så det var ikke noen tvil om hvor vi skulle. En storlávvo og mange små. Trivelige folk. Bra program. Fine gudstjenester. Bra konserter. Seminar om samisk liturgiarbeid. Om forsoning. Og ikke minst bra vær og god stemning.

Det var fint. Å være der,  møte masse kjentfolk, og å mimre om gamle dager da jeg var på Samisk kirkeråd sine ungdomsleirer.

Bilde

Jesus, meg og masteroppgaven. Jesus er mest tydelig, det er vel slik det bør være?

Bilde

Klart for ungdomsgudstjeneste i stor-lávvoen

 

Kollektivet

Idag savner jeg kollektivet. Som jeg bodde i et halvt års tid fordi jeg måtte flytte fra en annen hybel, og fordi jeg var for treg med å finne meg en ny. Jeg savner kollektivet, hvor jeg egentlig først og fremst var kjærest. Det kollektivet hvor jeg sjenert banka på døra en sommerdag i juni 2005. Ikke visste jeg da hva det ville bety for meg, og hva det allerede hadde betydd for mange andre. Det  samme kollektivet som lærte Malin om Dagsrevyen. Det kollektivet lærte meg var at kjærligheten virkelig er størst. For alle. Og at det krever handlinger deretter. Kollektivet til Norges kristelige studentforbund, også kalt Forbundet.

Her er det plass til alle, her er ei åpen dør. Her får du komme inn. Her er smil og godt humør. (En av sangene barnekoret i Bud synger)

Gjestfrihet har jeg lært hjemme, kjærlighet og omsorg også. Bare for å ha det sagt. Hjemme var det åpent hus og vi levde et helt normalt familieliv.  I kollektivet var det også åpent.  Der var for det meste studenter. Og alltid gjester.  Kanskje jeg kjente igjen gjestfriheten jeg selv hadde vokst opp med? Jeg selv konkluderte med at Forbundet og læstadianerungdom var en god kombinasjon. Teologien er nok noe forskjellig, men noe var det der som fenget meg… Kanskje var det kulturen? Friheten? At det var så avslappet? Kanskje var det rett og slett kombinasjonen Forbundet og ung samisk kvinne? For visst hadde Forbundet en samisk historie. Det var jo der sultestreikerne bodde noen tiår tidligere.

Kollektivet: En rekke engasjerte mennesker som kjemper for rettferdighet.  Da jeg var der, var det ureturnerbare asysøkere. Det var kamp for rettigheter til homofile, lesbiske og mennesker med transkjønna identitet. Før jeg kom var sameflagget på plass, da det stormet om man virkelig kunne bruke samisk flagg 17.mai i Oslo.

Jeg trådte inn der for første gang midtsommers. I hvite sommersko og ny blåturkis sommerkjole, sjenert og forelska i en krølltopp. Jeg følte meg veldig velkommen og hjemme.

Så kunne jeg den høsten feire min første valgseier der, som nyvalgt sametingsrepresentant.

JA! JA!

Jeg sa ja i kirka. Før det sa jeg nei til å si ja hos dommeren, for senere si ja og bli velsignet i kirka.

Jeg sa nei til borgelig vielse  med velsignelse etterpå fordi jeg synes det er fint å gjøre begge deler  på en gang. Fint og flott. Og det var fint og flott. Unnagjort på en halvtime, av en offentlig tjenestemann. Hadde vi gått for den borgerlige varianten så ville vi måtte innvolvere to av den sorten, og til sammen brukt mye lenger tid.

Det var tema hos oss, og jeg er gift med en prest.

Folk vil gifte seg i kirka, og gjøre alt på en gang, både den juridiske biten, og samtidig få med seg en velsignelse. Etter å ha tenkt meg om så synes jeg kirka skal beholde vigselsretten. Jeg mener det nettopp gir større valgfrihet til folk. Det tar vare på laaaange tradisjoner, og det blir mindre byråkrati. Jeg mener jo da selvsagt også at vigselsretten også skal gis til andre tros- og livssynssamfunn.

Uansett så er jo forslaget som tros- og livssynsuvalget har kommet med slettes ikke så ille som Sametingspresidenten skal ha det til. Det er et godt forslag, og det en nødvendig og viktig debatt. Om ikke annet for å gjøre opp status for kirkas og for så vidt også religionens plass i samfunnet. Det at samer har et så spesielt snært forhold til kirka vet jeg ikke om helt stemmer. Kanskje noen vet om det finnes forskning på dette? Det jeg vet er at ulike samiske områder har ulikt forhold til kirka, og en ulik kirkehistorisk bakgrunn. At en del samer synes det å gifte seg juridisk med velsignelse i kirka er viktig, det er  vel ikke spesielt samisk?

Alle bor ikke i byer. Kirka er mye mer tilgjengelig enn en dommer for mange innbyggere i dette landet. Noen må reise langt. Vi måtte ha reist over fire mil for å gifte oss borgerlig. Til Molde . Fire mil er ikke langt. Men mye lenger enn den ene kilometeren til kirka. Dessuten så ville vi passert tre fire kirker på veien. Om man skal tenke på samfunnskonstandene ved å lønne både dommer og prest for samme sak, så er det jo ingen tvil om hva som lønner seg.

Forresten, vi ville ikke gifta oss borgelig i Molde, når jeg tenker meg om. Han jeg er gift med er tross alt fra Kristiansund.

Noen sa i debatten de siste dagene, jeg husker ikke hvem, at man kan gjøre unna de juridiske delene et annet sted i kirka, rett før man går inn. Det er en merkelig løsning, da kan det heller være slik det er.  Skal man skille den juridiske og den religiøse delen fra hverandre, så får man gjøre det ordentlig.

Mange vil gifte seg i kirka. Kirka er viktig. Så hvorfor forandre noe som mange ønsker og som fungerer godt?

Jubel på kirketrappa

Jubel på kirketrappa

Guds fred!

Å hilse på hverandre med «Guds fred» i gudstjenesten kan visst være ekskluderende. Derfor må den tones ned, mente en av Kirkemøtes komiteer.

Er hilsenen ekskluderende? Eller kanskje mest påtrengende, når man før nattverdsmåltidet oppfordres til å hilse på sidekameratene med Guds fred? Eller kan det til og med være inkluderende? Selv synes jeg det kan virke litt kunstig at man først da skal hilse hverandre med «Guds fred», og ikke på et tidligere tidspunkt. Men jeg innser det for meg er en litt mer vanlig hilsemåte enn det er for andre.

Det er kanskje uvant for noen å hilse med Guds fred, men da kan man bare komme på (læstadianer)samling og øve seg. Der hilser man hverandre med Guds fred når man møtes. Med håndtrykk. Og er man riktig så heldig så  får man også en klem.

Debatten hvorvidt man skal hilse hverandre med «Guds fred» skal stå i en ordning eller veiledning til kirkas gudstjeneste blir litt fremmed for meg. Da jeg var yngre diskuterte vi nemlig om hvorvidt vi skulle hilse med «Guds fred» når vi møtte hverandre på bussen. Vi lærte at i denne hilsenen ligger det et ønske om at den man hilser på skal få oppleve Guds fred. Det må vel passe veldig fint i en gudstjeneste?

Bekjennelse

eller rett og slett vedkjenning som det heiter på nynorsk

No ser det ut til at det er tid for bekjennelse mellom oss samepolitikarar. Nokon snakkar med dei daude, andre seier at ein ikkje skal snakke høgt om folkereligiøsiteten vår. Og nokon snakkar om å tru det ein ser, eller var det å sjå det ein trur? All den religiøse interessen heng nok saman med at vi no jobbar med «Strategiplan for samisk kirkeliv» på Sametinget, og har hatt eit seminar om temaet.

Men kva skal eg vedkjenne då?

  • at eg og trur på Gud
  • men aller helst snakkar berre med levande
  • at eg brukar å seie at eg trur på det aller meste
  • at eg vart gift på nynorsk
  • men vil at alle skal kunne gifte seg på samisk
  • at eg er gift med ein prest
  • men baker ikkje kake til kyrkjekaffen

Kjedelig? Noko seier meg at det ikkje vert så store medieoppslag om dette akkurat. For å sprite litt opp så tek eg med eit bilete frå Ungdommens kyrkjemøte. Der har eg vore nokre gongar, sånn for å prate om kyrkjepolitikk og sånt….

UKM- 06 Gunnhild og meg (bilete frå kirken.no)

Symboldebatt i bryllaupsrus

Ja, då fekk Sverige også bryllaupsdiskusjonar, sjøl om dei ikkje er i samme kaliber som til kronprinsbryllaupet i Noreg. No har kronprinsesse Victoria hissa på seg prestane.

Og eg er einig. Med prestane altså.

Kronprinsessen vil at pappa Kungen skal føre henne til alters, og det likar ikkje prestane. Fordi det så tydeleg viser at ei kvinne vert levert frå ein mann til ein annan, og nokon svenskeprestar meiner at det signaliserer at kvinnen ikkje har samme verdi som mannen.

Det er vel heller eit fåtall som tenkjer at kronprinsessen har mindre verdi enn sin kommande mann, men symbolikken er der fortsatt. Her til lands er dette visstnok ein mykje større og meir vanleg tradisjon enn i nabolandet. Bortsett frå i enkelte læstadianske og samiske kretsar, som eg vanker i. Ja skapte det ikkje litt debatt då Haakon og Mette- Marit valde å gå i lag til alters?

Eg likar ikkje symbolikken (kven gjer vel det?), og då eg sjøl var i bryllaupsrus for et par år siden var det ikkje aktuelt å ein gong spørje min far om han ville gå med meg. Eg trur forøvrig han hadde nekta. Eg likte ikkje tanken på at han skulle gje meg til ein mann, sånn værsågod, puh, endeleg at nokon andre tek over ansvaret.

Ein ting er symbolikken, ein annan ting er romantikken. Det er jo fedre som vert skuffa om dei ikkje får føre dattera til alters. Og  det er kvinner som har plagt bryllapet sidan dei var fire år. Ein skal ikkje kimse med ungpikedraumar. Ja, så klart må sjøl velje sjøl korleis dei vil feire bryllaupet. Men det skader ikkje å vere klar over symbolikken.

Med fare for å tråkke på nokons tær, draumar og illusjonar; Kvinner klarer å gå til alters sjøl. Uten pappa.