Datotyrrani

 

– Men når er kona di født?

Det norske byråkratiet kan ta pusten av de fleste, men å svare på når vår bedre halvdel er født, det kan vel de fleste få til.

Jeg har akkurat lest «Tett inntil dagene» av Mustafa Can som handler om hans mor og familien som utvandret fra Kurdistan til Sverige. Han skriver at moren ikke visste nøyaktig når han var født, eller hvor gammel hun selv var. Men moren visste at han var født etter meloninnhøstingen som må ha vært i slutten av august, eller muligens like før det første jordskjelvet i nabobyen hvor tusener mistet livet.

Forholdet til tid og datoer er absolutt kulturelt betinget.

Jeg hjalp en av beboerne på asylmottaket å melde flytting til Norge. Da må man jo fylle ut om man er gift eller ikke. Navn bør man kunne huske, med fødselsdato er verre for noen. Man kan jo liksom ikke skrive at man er født under meloninnhøstinga for sånn omtrent tretti vintre siden. Ikke er den nødvendigvis så lett å finne ut heller, for kona kan jo befinne seg på andre kanter av kloden uten å være tilgjengelig. Eller kanskje han rett og slett ikke vet om kona er i live eller hvor hun er, fordi de kan ha blitt splittet i en eller annen flukt.

Men gift kunne han ikke registreres som, dersom han ikke kom med en fødslesdato. Ugift kunne han heller ikke skrive, for da lyver han jo. Han kunne jo finne på en dato, som mange gjør. Men om kona søker familiegjenforening og opererer med en annen fødselsdato så virker det ikke særlig troverdig overfor myndighetene.

Og sånn ruller sirkelen.

Man må forresten fylle ut vigselsdato også. Men der tror jeg mange i dette landet også sliter..

Dato ditt og dato datt. Jeg skjønner at folkeregistret vil ha korrekte datoer. Det er kjekt med alt som er på stell. Men her om dagen skulle jeg reistrere opplysninger om en av asylsøkerne i UDI sitt datasystem. Joda, sier beboeren, jeg startet på skolen da jeg var seks og det er sjuårig skole. Så enkelt å fylle ut tenkte jeg, for det er jo bare å telle seg fram fra fødselsdato. Men neida, systemet krevde nøyaktige datoer for begynnelse og slutt.

Som om alle sammen husker datoen de startet på skolen, eller datoen de sluttet på videregående.

Vel jeg husker jo datoen jeg startet i andreklasse for da hadde jeg bursdag.

 
Advertisements

Fragmenter


-Chai?
Jeg liker å servere te.

Jeg har kjøpt sukkerbiter til kontoret. Te uten sukker er visst håpløse greier. De synes det er rart jeg drikker det. Nytter ikke at jeg sier at det er et bevisst valg og at dersom jeg hadde gjort det, hadde BMIen min vært fordoblet for lenge siden.

Jeg liker å få servert te når jeg er på besøk hos dem. De baker kaker også. Jeg liker samtalene. Det er mye man kan snakke om selv om man ikke har et eneste felles språk.

Rundt kakene og teen kommer det fram fragmenter av liv. Bruddstykker. Om Taliban, flukt, tvangsaborter og slike ting jeg helst ikke vil høre om.

Men sterkest er latteren,
gleden av å være i et trygt land
– og håpet om å få bli

Ja for ikke å snakke om tilliten de viser til en ung sameblondine, som har norsk pass i den ene lomma, og velferdsstaten i den andre. Bevis på at jeg også har flaks.

Mottak?

What is mottak? What means mottak?

Det mest naturlige i min hverdag er å forklare at det er det samme som «camp». «Camp for asylumseekers.» Men siden vi står foran et varemottak, og akkurat hadde gått forbi et akuttmottak, innser jeg at den forklaringen er heller tynn, for ikke å si svært merkelig.

Jeg blir svar skyldig, for hva er egentlig et mottak? Hva er felles for asylmottak og varemottak? Jeg knøvler fram et svar, og innser at det er jammen ikke lett å svare på- sånn kort og enkelt.

Etter å ha tenkt litt har jeg kommet fram til at det er et sted man tar i mot noe eller noen, varer eller asylsøkere. Rar forklaring. Rart ord. Noen bedre?

Fellesskap

Vi peser opp bakken. Barnevogna med to unger i er tung. Bakken er enda tyngre. Joda, det burde være en lett match for oss. Den ene som har vokst opp med bratte fjell. Den andre som har gått milesvis på flukt.

Midt i bakken tar vi en pust- og vi ler litt. Begge mener kanskje at kondisen kunne vært bedre, men vi sier ikke noe- ikke om det. Vi forstår hverandre på en måte, selv om det eneste språket vi har felles er kroppsspråket.

Så fortsetter vi, drar vogna oppover bakken. Ungene ler. Vi går forbi store fine eneboliger med store fine hager. Jeg får assosiasjoner til barndommen- til villaen i hovedstaden, epletrærne og skattejakten med storebror i den store fine hagen. Hun forteller om det året de ikke hadde noe sted å bo, da hun og ungene sov ute i forskjellige parker.

Kan vi noen gang forstå hverandre? Sånn fullt og helt? Vi har i allefall totalt forskjellig forutsetning og utgangspunkt.Jeg, med mitt blonde lange hår. Med mitt middelklasseliv, med utdanning og jobb, og mulighet til å reise hvor jeg vil i hele verden. Hun, som nå håper på oppholdstillatelse og mulighet til å skape en stabil og trygg fremtid for sine barn.

Joda, riktignok har jeg vokst opp som minoritet i dette landet, ja en samejente som ikke engang fikk lære sitt eget språk. Men jeg slapp å se mine foreldre bli drept, og jeg slipper å kjempe for trygg fremtid for mine potensielle barn.

Jeg, som irriterte meg over manglende nyanser i hijab- debatten. Hun, ikledd hijab, som ikke fikk med seg den debatten. Ja, og hadde hun fått den med seg, så hadde hun kanskje syntes det var en merkelig og unødvendig debatt. Våre liv er som natt og dag. Det er historier jeg kan lytte til, men aldri helt forstå.

Men håp er fortsatt håp. Latter er latter. Gråt er Gråt. En kopp te er en kopp te. For oss begge.