Slankeprat

Silje Karine blogga forrige uke om all den slankepraten på Sametinget og i NRK Sápmi. Så da passer det vel å komme med mitt bidrag.

Slanking, eller å passe på vekta si er et er et tema man kan snakke med kvinner fra hele verden om.

Her om dagen hadde jeg lunch med damene (les: damer som ganske nylig har vært flykninger, og nå jobber hardt for ny framtid her i Norge). Hun ene mente at jeg nå var tynn nok og ville snakke med meg om hva jeg spiser. Det var påfølgende kryssforhøring, om hva jeg spiser, hvor mye og hvor ofte. Om jeg trener, hva, hvor lenge og hvor ofte. Fordi hun ville vite. Kanskje noen (les: nordmann) tenker at det var voldsomt til graving i et privatliv. Jeg er jo tross alt veilederen deres. Noen (les:meg selv) tenker at man skal være bevisst sin rolle, og balansere privatliv og profesjonalitet. Derfor kan man ikke dele alt for mye av det som er privat.  Så kom jeg på at en slik prat er viktig. Flere ble engasjert i samtalen, og å få en prat om kosthold og helse er gull verdt.  Sånn helt vanlig fortrolig kvinneprat. Som vi vet kan inspirere og motivere (og irritere).

Dessuten har innvandrerkvinner høyere risiko for å utvikle Diabetes 2. Da er det lurt at jeg forteller dem hva jeg selv gjør, slik at de kan få et innblikk i hvordan en vanlig norsk kvinne lever, og (liksom) holder seg i form.

«Kjøkkenbordprat» er viktig. Joda, jeg sa at jeg nå for tiden spiser is nesten hver dag.

Den første tiden de bodde her, var vi en del på besøk. Vi fikk servert te- med sukker i. Saft- med sukker i. Kaker- veldig gode og søte kaker. Etter hvert fant jeg ut at jeg måtte si nei til sukker i teen.  Å si nei til sukker gjør man ikke uten forklaring, for sukkerinntaket er noe høyere enn hos en vanlig vestlig kvinne. Hvilken forklaring dugde? At sukker ikke er godt? Nei, det holder ikke, for sukker gjør at alt smaker bedre. Jeg fikk først forståelse for mitt lille (for dem uforståelige) problem, da jeg sa at jeg ikke ville bli tjukk.

End of discussion. Enhver kvinne forstår at man ikke vil bli tjukk.

Det er befriende med noen av damene, fordi de er direkte. Har jeg blitt tynnere, så sier de det. Har jeg blitt tjukkere, så sier de det. Noen tenker vel at det er uhøflig og frekt, men det er altså ikke ment sånn. Vi har forklart at sånt reagerer folk på her, og at man helst ikke bør si noe om kroppen til folk. Så får vi vel snart ta en prat at man nok har forskjellig forhold til sin egen kropp.  Noen kulturer muligens litt skeivere enn andre. Jeg har jo aldri hørt noen av dem si at et kakestykke er «farlig godt», underforstått at det kakestykket bør man ikke spise og at det er et nederlag om man ikke klarer å la være.

Så får jeg håpe jeg lærer dem kun de gode vanene med trening og kosthold. Og ikke den syke kroppsfokuseringa (og treningsnarkomanien?) som er i samfunnet vårt. Så i et folkehelseperspektiv er det bra at sametingspolitikere har fokus på trening og kosthold. Det er også bra om man spiser dessert to ganger daglig når man samles i Karasjok, for livet skal jo nyes også.

6. februar

6. februar – som for meg nå er blitt et begrep på linje med 17. mai. Det er et godt tegn.

I fjor blogget jeg om at vi samer egentlig bare har adoptert majoritetssamfunnets symboler og laget vår egen versjon. Flagg. Folkedag/nasjonaldag. I år konkluderer jeg med at det rett og slett var genialt. Sånt blir man nemlig synlig av. Ved å heve seg selv på samme måte som de andre, På et språk som forstås. Det er mye positivt med dagen:

  • man får satt samiske saker og temaer på dagsordenen
  • vi møtes
  • vi feirer oss selv
  • vi får mye POSITIV medieoppmerksomhet, noe som slettes ikke er noen selvfølge (jeg hadde selv en hyggelig prat med NRK Møre og Romsdal)
  • den bidrar med folkeopplysning til øvrig befolkning

Selv var jeg på jobb. Jobben min har relativt høyt andel samer til Vestlandet å være. Vi hengte opp flagg og jeg kjente aktivistKirsti komme smygende inn under huden igjen. Deilig! Så tok jeg kofta på og underviste våre nye medborgere om samer. Om kofter, område, næringer, Sametinget, språk, medier. Og musikk så klart. Mari Boine. Vajas. Adjagas. Tradisjonell joik. Sånt som er lett tilgjengelig på YouTube. «Det er som i Afrika». «Det er som i Somalia». Smil i øynene. Tårer i øynene. Jeg ble hilst med «Buorre Beaivi» en gang jeg møtte flyktningene. Norsk- og samfunnsfagundervisningen for innvandrere inkluderer 6. februar og samer også.

Jeg var i Molde sentrum på ettermiddag og kveld, med kofte på og flagg i sekken. Da møter man folk som gjerne spanderer te og wienerbrød på Kafe Kurt på Plassen (jazzhuset) før man møter searvien(sameforeningen) sin til middag.

En god dag!

Det flagges i Molde. Dette er fra 6.februar i 2010.

Det flagges i Molde. Dette er fra 6.februar i 2010.

Touched

kRisti, i am deported, i am in greece

Eg fekk ein uventa telefon. Eg satt med ein kopp te, ei interessant bok om integrering og så ringte han. Eg visste han var sendt tilbake til Hellas, men det var overraskande at han ringte.

Joda, han har det bra, seier han. Det seier han bestandig. Eg må for all del ikkje vere bekymra, for han greier seg. Pengar har han, for venner sender til han. Dessuten så treng han ikkje hjelp frå meg. Eg kan uansett ikkje hjelpe han på nokon vis, seier han.

i have one question for you; what should we choose? doing good things for bad reason , or doing bad things for good reason?

Han er meir ærleg og har meir samvit enn dei fleste. Han valde det siste, men eg veit ikkje kva det var. Hellas er uansett ikkje en blivande plass. Familiar bur på gata og små ungar lever på og av dop. Ein Amnesty-rapport viser korleis greske myndigheiter handsamar asylsøkarne som om dei er kriminelle, og dei meiner Norge no må stanse utsendinga til Hellas.

Han seier han må vekk, og tilbake til Norden. Helst til Noreg som han forelska seg i. Kanskje til Danmark. Eg  svarer at om han drar til Danmark er han fortsatt dubliner, og vert truleg sendt tilbake til Hellas.

kRisti, i am not dubliner, i am human being. i want to have a life.

Vi har det godt i dette lille landet langt nord.

Sakn

Hausstormane kom med sakn.

Sakn etter dei fine og kjekke menneska eg jobba i lag med på asylmottaket. Så i dag har eg vore innom nokon av dei ein tur. Det var høy tefaktor. Kaker. Mange klemmer. Prat. Prat. Prat. Og meir prat.

Det er sånn det er å vere gjest. Berre gjest. Ikkje ansatt.

Berre ven.

Dei som har flykta, og ikkje har vakse opp med norsk velferd i bukselomma. Dei som ikkje har pengar til å kjøpe ei kul (og litt dyr) bukse når dei treng ny.

Dei er så glade. Dei er så gavmilde.

Te og afgansk kake i prestegården anyone?

Fragmenter


-Chai?
Jeg liker å servere te.

Jeg har kjøpt sukkerbiter til kontoret. Te uten sukker er visst håpløse greier. De synes det er rart jeg drikker det. Nytter ikke at jeg sier at det er et bevisst valg og at dersom jeg hadde gjort det, hadde BMIen min vært fordoblet for lenge siden.

Jeg liker å få servert te når jeg er på besøk hos dem. De baker kaker også. Jeg liker samtalene. Det er mye man kan snakke om selv om man ikke har et eneste felles språk.

Rundt kakene og teen kommer det fram fragmenter av liv. Bruddstykker. Om Taliban, flukt, tvangsaborter og slike ting jeg helst ikke vil høre om.

Men sterkest er latteren,
gleden av å være i et trygt land
– og håpet om å få bli

Ja for ikke å snakke om tilliten de viser til en ung sameblondine, som har norsk pass i den ene lomma, og velferdsstaten i den andre. Bevis på at jeg også har flaks.

Fellesskap

Vi peser opp bakken. Barnevogna med to unger i er tung. Bakken er enda tyngre. Joda, det burde være en lett match for oss. Den ene som har vokst opp med bratte fjell. Den andre som har gått milesvis på flukt.

Midt i bakken tar vi en pust- og vi ler litt. Begge mener kanskje at kondisen kunne vært bedre, men vi sier ikke noe- ikke om det. Vi forstår hverandre på en måte, selv om det eneste språket vi har felles er kroppsspråket.

Så fortsetter vi, drar vogna oppover bakken. Ungene ler. Vi går forbi store fine eneboliger med store fine hager. Jeg får assosiasjoner til barndommen- til villaen i hovedstaden, epletrærne og skattejakten med storebror i den store fine hagen. Hun forteller om det året de ikke hadde noe sted å bo, da hun og ungene sov ute i forskjellige parker.

Kan vi noen gang forstå hverandre? Sånn fullt og helt? Vi har i allefall totalt forskjellig forutsetning og utgangspunkt.Jeg, med mitt blonde lange hår. Med mitt middelklasseliv, med utdanning og jobb, og mulighet til å reise hvor jeg vil i hele verden. Hun, som nå håper på oppholdstillatelse og mulighet til å skape en stabil og trygg fremtid for sine barn.

Joda, riktignok har jeg vokst opp som minoritet i dette landet, ja en samejente som ikke engang fikk lære sitt eget språk. Men jeg slapp å se mine foreldre bli drept, og jeg slipper å kjempe for trygg fremtid for mine potensielle barn.

Jeg, som irriterte meg over manglende nyanser i hijab- debatten. Hun, ikledd hijab, som ikke fikk med seg den debatten. Ja, og hadde hun fått den med seg, så hadde hun kanskje syntes det var en merkelig og unødvendig debatt. Våre liv er som natt og dag. Det er historier jeg kan lytte til, men aldri helt forstå.

Men håp er fortsatt håp. Latter er latter. Gråt er Gråt. En kopp te er en kopp te. For oss begge.