Bryt tausheten

Hvorfor så stille Sápmi?  Utspillet til Svein Henriksen  i nettpublikasjonen Bodø Nu og i sin egen blogg fikk meg til å tenke på min rolle i homokampen. Han spør om han er den eneste høyrøstede stemmen i kampen for samisk homofil aksept. Vi har nok vært for stille. Det må vi slutte med. Både du og jeg har et ansvar.

Kanskje er det lett å distansere seg fra temaet skeive samer? Fordi vi ikke påminnes det så ofte? Fordi det liksom ikke angår oss heterofile? Fordi vi tenker at det egentlig er stor aksept for dette i samfunnet? Fordi det er en gruppe som blir usynlig? For hvordan kan det være sånn at vi ikke diskuterer i det offentlige rom, i lunsjen, på Sametingets plenum, hvordan vi best mulig gjør at alle føler seg inkluderte? Det er helt åpenbart at denne stillheten i samfunnet bidrar til at mange skeive vegrer seg for å stå frem i frykt for negative reaksjoner.

Jeg mener at det å sørge for at skeive personer inkluderes i det samiske samfunnet er et kollektivt ansvar, og vi kan ikke stå å være tilskuere til at noen ikke føler seg hjemme på grunn av hvem de forelsker seg.

Det samiske samfunnet må tørre å innse at vi har et stort tabu, en ballong, som må sprenges. Fordi det er stort tabu når noen ikke tør å stå fram som skeiv. Når noen kvier seg og er redd for hva familien og slekta skal si. Da er det et stort tabu, og slik kan vi ikke ha det.

Jeg har et ansvar å si høyt hva jeg mener. Jeg mener vi folkevalgte særlig har et moralsk ansvar å gå foran i disse saker.  Å fjerne diskriminering og mobbing eller å vedta aksept er selvfølgelig ikke noe vi kan vedta politisk, men holdninger endres gradvis, blant annet av at vi snakker om det. Jo mer vi snakker om det, jo mindre «farlig» blir  det.  Det handler om mine venner. Mine medmennesker. Om menneskeverd. Om at alle skal kunne leve ærlige liv, og tørre å elske den man vil. Det handler om at vi kollektivt har et ansvar for å bedre situasjonen for skeive. For enkeltpersoner skal ikke ta dette ansvaret alene.

Derfor sendte jeg ut  pressemelding i håp om å bryte tausheten.

Ja, så klart er det ok at du som same elsker en av samme kjønn. Ja, jeg støtter deg når du viser akkurat hvem du er. Nei, homofobi er ikke greit, og de som utøver det burde gå inn i seg selv og reflektere grundig.

Jeg håper flere tar bladet fra munnen og sier lignende ord. Det er gjennom ord og handling vi viser inkludering i praksis. 

Samisk språksenter i Oslo

Det er på høy tid å få opprettet et samisk språksenter i hovedstaden vår. Et språk- og kultursenter i Oslo vil være en vinn-vinn-situasjon, som både vil komme de samiske Osloborgerne til gode, samt kunne fungere som et informasjonssenter og utstillingsvindu for samisk kultur.

Jeg fremmet derfor dette som ny sak på Sametinget under plenum før jul. Responsen fra Sametingsrådet kommer nå på neste plenum i slutten av februar.  Avisa Ságat er enig med meg.

Hvor mange samer som bor i Oslo og områdene rundt er uklart, men vi vet at det er snakk om et betydelig antall. En trend som underbygger denne påstanden kan man lese av utviklingen til samemanntallet. Før høstens valg kan vi se at valgkretsen Sør-Norge, hvor Oslo har den klart største andelen samer, er den som øker med flest innskrevne. Kretsen får i neste periode hele to nye mandater inn på tinget. Man kan ikke overse at en sjettedel av sametingets velgere bor i Sør-Norge, og både det samiske samfunnet, samt de ansvarlige kommunene, har et ansvar for å legge til rette for både samiskundervisning og andre offentlige tilbud på samisk.

Derfor mener jeg at et samisk språksenter i Oslo er på sin plass. De samiske språksentrene er en suksesshistorie som det var viktig for NSR å få gjennomslag for. Det finnes mange gode eksempler på hvordan språksentrene kan fungere som viktige samarbeidspartnere for skoler og andre aktører. Jeg ser for meg at det bygges et tett samarbeid mellom et språksenter i Oslo og kommunene i Oslo og Akershus, som vil garantere at det finnes både språklig og kulturell kompetanse til benyttelse i undervisning og andre offentlige tilbud.

Jeg mener at det eksisterende Samisk Hus i Oslo er et ypperlig utgangspunkt for et slikt språksenter, og vil være det mest naturlige utgangspunktet. Det er på tide at Sametinget tar situasjonen til samer i Osloområdet seriøst og bidrar med å legge til rette for en slik satsning. Dette vil jeg arbeide hardt for.

6. februar

6. februar – som for meg nå er blitt et begrep på linje med 17. mai. Det er et godt tegn.

I fjor blogget jeg om at vi samer egentlig bare har adoptert majoritetssamfunnets symboler og laget vår egen versjon. Flagg. Folkedag/nasjonaldag. I år konkluderer jeg med at det rett og slett var genialt. Sånt blir man nemlig synlig av. Ved å heve seg selv på samme måte som de andre, På et språk som forstås. Det er mye positivt med dagen:

  • man får satt samiske saker og temaer på dagsordenen
  • vi møtes
  • vi feirer oss selv
  • vi får mye POSITIV medieoppmerksomhet, noe som slettes ikke er noen selvfølge (jeg hadde selv en hyggelig prat med NRK Møre og Romsdal)
  • den bidrar med folkeopplysning til øvrig befolkning

Selv var jeg på jobb. Jobben min har relativt høyt andel samer til Vestlandet å være. Vi hengte opp flagg og jeg kjente aktivistKirsti komme smygende inn under huden igjen. Deilig! Så tok jeg kofta på og underviste våre nye medborgere om samer. Om kofter, område, næringer, Sametinget, språk, medier. Og musikk så klart. Mari Boine. Vajas. Adjagas. Tradisjonell joik. Sånt som er lett tilgjengelig på YouTube. «Det er som i Afrika». «Det er som i Somalia». Smil i øynene. Tårer i øynene. Jeg ble hilst med «Buorre Beaivi» en gang jeg møtte flyktningene. Norsk- og samfunnsfagundervisningen for innvandrere inkluderer 6. februar og samer også.

Jeg var i Molde sentrum på ettermiddag og kveld, med kofte på og flagg i sekken. Da møter man folk som gjerne spanderer te og wienerbrød på Kafe Kurt på Plassen (jazzhuset) før man møter searvien(sameforeningen) sin til middag.

En god dag!

Det flagges i Molde. Dette er fra 6.februar i 2010.

Det flagges i Molde. Dette er fra 6.februar i 2010.

JA! JA!

Jeg sa ja i kirka. Før det sa jeg nei til å si ja hos dommeren, for senere si ja og bli velsignet i kirka.

Jeg sa nei til borgelig vielse  med velsignelse etterpå fordi jeg synes det er fint å gjøre begge deler  på en gang. Fint og flott. Og det var fint og flott. Unnagjort på en halvtime, av en offentlig tjenestemann. Hadde vi gått for den borgerlige varianten så ville vi måtte innvolvere to av den sorten, og til sammen brukt mye lenger tid.

Det var tema hos oss, og jeg er gift med en prest.

Folk vil gifte seg i kirka, og gjøre alt på en gang, både den juridiske biten, og samtidig få med seg en velsignelse. Etter å ha tenkt meg om så synes jeg kirka skal beholde vigselsretten. Jeg mener det nettopp gir større valgfrihet til folk. Det tar vare på laaaange tradisjoner, og det blir mindre byråkrati. Jeg mener jo da selvsagt også at vigselsretten også skal gis til andre tros- og livssynssamfunn.

Uansett så er jo forslaget som tros- og livssynsuvalget har kommet med slettes ikke så ille som Sametingspresidenten skal ha det til. Det er et godt forslag, og det en nødvendig og viktig debatt. Om ikke annet for å gjøre opp status for kirkas og for så vidt også religionens plass i samfunnet. Det at samer har et så spesielt snært forhold til kirka vet jeg ikke om helt stemmer. Kanskje noen vet om det finnes forskning på dette? Det jeg vet er at ulike samiske områder har ulikt forhold til kirka, og en ulik kirkehistorisk bakgrunn. At en del samer synes det å gifte seg juridisk med velsignelse i kirka er viktig, det er  vel ikke spesielt samisk?

Alle bor ikke i byer. Kirka er mye mer tilgjengelig enn en dommer for mange innbyggere i dette landet. Noen må reise langt. Vi måtte ha reist over fire mil for å gifte oss borgerlig. Til Molde . Fire mil er ikke langt. Men mye lenger enn den ene kilometeren til kirka. Dessuten så ville vi passert tre fire kirker på veien. Om man skal tenke på samfunnskonstandene ved å lønne både dommer og prest for samme sak, så er det jo ingen tvil om hva som lønner seg.

Forresten, vi ville ikke gifta oss borgelig i Molde, når jeg tenker meg om. Han jeg er gift med er tross alt fra Kristiansund.

Noen sa i debatten de siste dagene, jeg husker ikke hvem, at man kan gjøre unna de juridiske delene et annet sted i kirka, rett før man går inn. Det er en merkelig løsning, da kan det heller være slik det er.  Skal man skille den juridiske og den religiøse delen fra hverandre, så får man gjøre det ordentlig.

Mange vil gifte seg i kirka. Kirka er viktig. Så hvorfor forandre noe som mange ønsker og som fungerer godt?

Jubel på kirketrappa

Jubel på kirketrappa

Hos pensjonistene

For et par uker siden var jeg så heldig å få besøke en gjeng spreke, glade, interessante og hyggelige pensjonister.

Molde pensjonistuniversitet inviterte meg nemlig for å holde et foredrag om samisk kultur. En kollega tipset meg om at jeg burde være godt forberedt grunnet høy intellektuell kapital.

Jeg spurte på forhånd hva de spesifikt ville høre om. Kanskje Sametinget? Foreslo jeg. Politisk nerd som jeg er. Men det var ikke så interessant å høre et langt foredrag om Sametinget, så de foreslo at jeg kunne snakke om min oppvekst. Jeg tenkte de muligens trodde jeg hadde en mer eksotisk oppvekst en jeg faktisk har hatt. 70-tallshus i byggefelt i Steinkjer gir ikke veldig mange eksotiske assosiasjoner.

For en drømmejobb for en politiker! Snakke i 45 minutter! Uten møteledere som vifter med røde lapper, noe som vi er vant til på Sametingets talerstol. Og attpå til skal man snakke om seg selv! I allefall med utgangspunkt i seg selv.

Jeg forberedte det hele, skrev ned viktige temaer og omtrentlig rekkefølge, pakket en koffert med samestæsj  + en venninne og dro avgårde. Møtte så en gjeng med 50- 60 pensjonister og fikk innblikk i deres hverdag. De er aktive. Og de har det travelt.

De startet møtet med å gi et resyme fra forrige møte, og da var temaet myter om eldre. Så ble det min tur. Det var fint å kunne fortelle den bakgrunnen man har, om verdiene, oppveksten, fortellertradisjonen, fornorskning.  Det var fint å fortelle om Sametingets nyopprettede eldreråd. Om eldres status i vårt samfunn. Om hvor viktig det er med tilbud til eldre samer også utenfor såkalte tradisjonelle områder. De nikket bekreftede, særlig til det med kombinasjonen eldre dement og samisk språk. Nylig var det oppslag i lokalavisa og NRK Sápmi om denne problemstillingen nettopp i Molde.

Jeg snakket om kulturutveksling. Særlig når det gjelder håndverk. Teknikkene er det samme, jeg med mine vuoddagá, de med deres strømpebånd. Låhtit på samisk, flamming på norsk. Ja, og jeg fikk tipset damene om at det er lurt å bruke låhtåmmuorra  – en pinne når de flammer. Det blir så mye enklere.

Jeg drakk kaffe(!), spiste gode kaker, snakket med mange kjekke mennesker, fra alle landets kanter. Ja, og så møtte jeg på en slektning. Fra Trøndelag. Og jeg fikk prate litt om den kjære (dessverre avdøde) mormoren min.

Fine folk å henge med på en helt vanlig torsdag. Jeg har forresten bestemt meg for å begynne på seniordans når jeg blir gammel nok.

Samisk ferie-liv..

Sist sommer fikk en av mine slektninger spørsmål om hun lever et samisk liv. Gjør hun? Hva er et samisk liv?

Vel, her er bilder av hva et samisk ferie-liv kan være:

Bålkos til fjells!

Nymotens (?) lettvindte måltider

Duodje-emne- jakt!

Snekring og bygging er SENTRALT i et samisk ferieliv.

Henge rundt Kongeskipet et hel dag i håp om å få et glimt av Dronningen!

Drikke solbærte på fjelltur med pappa (= tradisjon). Som barn var jeg mest interessert i alt sukkeret på bunnen.

Drikke kaffe i porselenskopp - også til fjells

Nyte det vakre

Ja, man nyter det som er vakkert

Spise sjokolade.

"Springe" stadig til fjells - og skryte av det etterpå.

Vi vil lære!

Jeg, og resten av NSR vil  at alle samisk voksne i skal få rett, få mulighet og få tilgang til voksenopplæring. Både i samiske språk og også opplæring i tradisjonell kunnskap.

Vi snakker mye om voksenopplæring her på Sametinget: for eksempel, at jeg skal kunne lære meg samisk, at jeg skal kunne sy min egen sliehppa. Eller nuvtaga. Eller ein gang lære meg å lage gukse. Alle samer har ikke mulighet til å lære alt dett hjemme, og da e vi avhengige av gode voksenopplæringstilbud. Videreføring av våre språk og vår kulturarv avhenger nettopp av at vi som unge voksne selv lærer det og kan videreføre det til kommende generasjoner. I  tillegg så er livslang læring i seg selv ein viktig egenverdi fordi det gir bra selvfølelse for den som får mulighet til å lære.

Vi i NSR mener at voksne samers rett til opplæring i eget språk og tradisjonell kunnskap må sikres både gjennom lovverk og finansieringsordninger. De som ikke har fått mulighet til å lære sitt språk i grunnskolen må sikre denne retten som voksne.

Det er allerede mye godt arbeid på gang. For eksempel så har Sámi alla skuvla er i gang med et omfattende voksenopplæringsprogram i samisk. Programmet skal tilpasses lokale behov. Det skal være forankra lokalt.  Målet med dette programmet er å få fleire aktive samiske språkbrukere. I tillegg har vi ulike språksentre og studieforbund som også har mange gode og viktige opplæringstilbud.

Vi i NSR vil at Sametinget skal utarbeide en samisk voksenopplæringsplan som skal kartlegge behov, ansvar og arbeidsfordeling på feltet. Vi mener det er viktig å få en grundig og helhetlig gjennomgang av feltet og se på hvilke muligheter som finnes.

Det er viktig å få fokus på voksnes læring. Det er også viktig å få fokus på generell voksen didaktikk.  Vi mener man må se på forholdet mellom de ulike aktører og hvilke roller de har og bør ha.

Jeg mener det er viktig at Sametinget samordner voksenopplæringen i samfunnet, og at alle aktører drar i samme retning slik at dette blir et felles prosjekt. Behovet for voksenoppplæring er nok større blant samer enn øvrig befolkning. Nettopp fordi mange av våre egne trenger opplæring i både språk og tradisjonskunnskap.

Under ser dere et bilde av herre- vuoddagá fra markasamisk område? Lyst å lære? Jeg lærer gjerne bort, og  kanskje vil noen av våre searvier holde et SOL-kurs?

Markasamiske herre- vuoddagá