Ingen tid å miste!

Jeg har blogget om demens på NRK Sápmi sin valgblogg.

I år har Nasjonalforeningen for folkehelsen fått TV-aksjonen for arbeidet de gjør med demens. Jeg håper vi med det også får satt fokus på samiske demente og utfordringene som de og deres familier møter. Det er en tøff sykdom å bli berørt av.

Hele det samiske samfunnet har ansvar for å ta tak i dette, ikke minst vi politikere. Vi har ingen tid å miste!

Ingen tid å miste

Advertisements

Slankeprat

Silje Karine blogga forrige uke om all den slankepraten på Sametinget og i NRK Sápmi. Så da passer det vel å komme med mitt bidrag.

Slanking, eller å passe på vekta si er et er et tema man kan snakke med kvinner fra hele verden om.

Her om dagen hadde jeg lunch med damene (les: damer som ganske nylig har vært flykninger, og nå jobber hardt for ny framtid her i Norge). Hun ene mente at jeg nå var tynn nok og ville snakke med meg om hva jeg spiser. Det var påfølgende kryssforhøring, om hva jeg spiser, hvor mye og hvor ofte. Om jeg trener, hva, hvor lenge og hvor ofte. Fordi hun ville vite. Kanskje noen (les: nordmann) tenker at det var voldsomt til graving i et privatliv. Jeg er jo tross alt veilederen deres. Noen (les:meg selv) tenker at man skal være bevisst sin rolle, og balansere privatliv og profesjonalitet. Derfor kan man ikke dele alt for mye av det som er privat.  Så kom jeg på at en slik prat er viktig. Flere ble engasjert i samtalen, og å få en prat om kosthold og helse er gull verdt.  Sånn helt vanlig fortrolig kvinneprat. Som vi vet kan inspirere og motivere (og irritere).

Dessuten har innvandrerkvinner høyere risiko for å utvikle Diabetes 2. Da er det lurt at jeg forteller dem hva jeg selv gjør, slik at de kan få et innblikk i hvordan en vanlig norsk kvinne lever, og (liksom) holder seg i form.

«Kjøkkenbordprat» er viktig. Joda, jeg sa at jeg nå for tiden spiser is nesten hver dag.

Den første tiden de bodde her, var vi en del på besøk. Vi fikk servert te- med sukker i. Saft- med sukker i. Kaker- veldig gode og søte kaker. Etter hvert fant jeg ut at jeg måtte si nei til sukker i teen.  Å si nei til sukker gjør man ikke uten forklaring, for sukkerinntaket er noe høyere enn hos en vanlig vestlig kvinne. Hvilken forklaring dugde? At sukker ikke er godt? Nei, det holder ikke, for sukker gjør at alt smaker bedre. Jeg fikk først forståelse for mitt lille (for dem uforståelige) problem, da jeg sa at jeg ikke ville bli tjukk.

End of discussion. Enhver kvinne forstår at man ikke vil bli tjukk.

Det er befriende med noen av damene, fordi de er direkte. Har jeg blitt tynnere, så sier de det. Har jeg blitt tjukkere, så sier de det. Noen tenker vel at det er uhøflig og frekt, men det er altså ikke ment sånn. Vi har forklart at sånt reagerer folk på her, og at man helst ikke bør si noe om kroppen til folk. Så får vi vel snart ta en prat at man nok har forskjellig forhold til sin egen kropp.  Noen kulturer muligens litt skeivere enn andre. Jeg har jo aldri hørt noen av dem si at et kakestykke er «farlig godt», underforstått at det kakestykket bør man ikke spise og at det er et nederlag om man ikke klarer å la være.

Så får jeg håpe jeg lærer dem kun de gode vanene med trening og kosthold. Og ikke den syke kroppsfokuseringa (og treningsnarkomanien?) som er i samfunnet vårt. Så i et folkehelseperspektiv er det bra at sametingspolitikere har fokus på trening og kosthold. Det er også bra om man spiser dessert to ganger daglig når man samles i Karasjok, for livet skal jo nyes også.

Hos pensjonistene

For et par uker siden var jeg så heldig å få besøke en gjeng spreke, glade, interessante og hyggelige pensjonister.

Molde pensjonistuniversitet inviterte meg nemlig for å holde et foredrag om samisk kultur. En kollega tipset meg om at jeg burde være godt forberedt grunnet høy intellektuell kapital.

Jeg spurte på forhånd hva de spesifikt ville høre om. Kanskje Sametinget? Foreslo jeg. Politisk nerd som jeg er. Men det var ikke så interessant å høre et langt foredrag om Sametinget, så de foreslo at jeg kunne snakke om min oppvekst. Jeg tenkte de muligens trodde jeg hadde en mer eksotisk oppvekst en jeg faktisk har hatt. 70-tallshus i byggefelt i Steinkjer gir ikke veldig mange eksotiske assosiasjoner.

For en drømmejobb for en politiker! Snakke i 45 minutter! Uten møteledere som vifter med røde lapper, noe som vi er vant til på Sametingets talerstol. Og attpå til skal man snakke om seg selv! I allefall med utgangspunkt i seg selv.

Jeg forberedte det hele, skrev ned viktige temaer og omtrentlig rekkefølge, pakket en koffert med samestæsj  + en venninne og dro avgårde. Møtte så en gjeng med 50- 60 pensjonister og fikk innblikk i deres hverdag. De er aktive. Og de har det travelt.

De startet møtet med å gi et resyme fra forrige møte, og da var temaet myter om eldre. Så ble det min tur. Det var fint å kunne fortelle den bakgrunnen man har, om verdiene, oppveksten, fortellertradisjonen, fornorskning.  Det var fint å fortelle om Sametingets nyopprettede eldreråd. Om eldres status i vårt samfunn. Om hvor viktig det er med tilbud til eldre samer også utenfor såkalte tradisjonelle områder. De nikket bekreftede, særlig til det med kombinasjonen eldre dement og samisk språk. Nylig var det oppslag i lokalavisa og NRK Sápmi om denne problemstillingen nettopp i Molde.

Jeg snakket om kulturutveksling. Særlig når det gjelder håndverk. Teknikkene er det samme, jeg med mine vuoddagá, de med deres strømpebånd. Låhtit på samisk, flamming på norsk. Ja, og jeg fikk tipset damene om at det er lurt å bruke låhtåmmuorra  – en pinne når de flammer. Det blir så mye enklere.

Jeg drakk kaffe(!), spiste gode kaker, snakket med mange kjekke mennesker, fra alle landets kanter. Ja, og så møtte jeg på en slektning. Fra Trøndelag. Og jeg fikk prate litt om den kjære (dessverre avdøde) mormoren min.

Fine folk å henge med på en helt vanlig torsdag. Jeg har forresten bestemt meg for å begynne på seniordans når jeg blir gammel nok.

En hilsen til svigerfar

Min kjære svigerfar slutter snart å sjekke bloggen min om jeg ikke oppdaterer. Han er er min (mest?) trofaste følger, og jeg er enig i at det er på tide å skrive litt igjen. Dessuten så passer det jo fint å legge ut bilde av den vakreste utsikt fra hans (og min) favorittplass.

Det er fint med svigerfedre som følger med på blogg. Han minner stadig på når det er på tide å oppdatere, og dessuten så har vi stadige nye diskusjonstemaer på familiemiddager. Helse er vi opptatt av begge to.  Jeg sitter i komiteen på Sametinget som har ansvar for helse. Han er sykepleier og helsebyråkrat. Derfor er tilpasset helsetilbud for eldre samer i Oslo blitt grundig diskutert her på Nordvestlandet.

Så her er et bilde av utsikten fra vakre Buaværet, og svigerfar kan godt minne meg om at neste gang vi møtes må vi snakke om tolketilbud for minoriteter i  helsevesenet.

Prestegårdsutsikt

Ta natta tilbake?

Overfallsvoldtekter i Oslo. Igjen.
Demonstrasjon om at vi nå må ta natta tilbake. Igjen.
Budskapet er det samme. Kvinner skal kunne gå alene hjem uten å bli voldtatt.

Så klart er jeg enig. Hvem er vel ikke det?

Men jeg går ikke alene hjem i Oslo. Fordi jeg rett og slett ikke tør.

Det samme skjedde for noen år siden. Det var mange voldtekter i oslobyen. Jeg var student, og bodde i verdens beste hybel midt i hjertet av Grünerløkka. Midt i området hvor de fleste voldtektene skjedde. Jeg våknet til nyheter om morgenen om nye voldtekter, og så vinduet mitt på nyhetene.

Jeg ble ikke veldig skremt, men jeg tok mine forhåndsregler. Og jeg deltok ikke på demonstrasjonen som den gang gikk på løkka. Jeg var derimot provosert over budskapet om at vi burde gå alene hjem fordi det er vår rett å gå hjem alene.

Jeg gikk ikke hjem alene, selv om jeg er enig i prinsippet. Konsekvensene av en voldtekt er alt for store i forhold til prinsippet om å gå alene hjem. Den sjansen var og er ikke verd å ta.

Men er det vi kvinner som skal ta risikoen og konsekvensene alene? Nei, nå får gutta trå til og følge oss hjem. Eller gi oss gratis taxi.

Men for for all del , gå ikke alene hjem, og ta med venninna di!

Verdighetsgaranti for eldre samer

Nå må vi sikre eldre samer i Oslo og omegn verdighetsgaranti. Derfor fremmet jeg en sak på Sametinget denne uka som skal sikre omsorgstilbudet for áhkko og áddjá.

Áhkko og áddjá skal kunne snakke samisk i møte med helsepersonell. De skal også bli møtt med helsepersonell som har fagkunnskap om språk og kultur. Derfor vil jeg ha et pilotprosjekt hvor  en sykehjemsavdeling får ansvar for omsorgstilbud for eldre samer i Oslo og omegn. Et slik prosjekt vil nettopp være med på å sikre tilstrekkelig fagkompetanse blant ansatte, og dertil et bedre tilbud for den enkelte.

Vi står foran en eldrebølge, også en samiske eldrebølge. Blant annet i Oslo. Det er viktig med helsetilbud som er tilpasset samiske eldres behov.

Helsepersonells fagkunnskap er en nøkkelutfordring. Organiseringen av den en annen. Derfor tror jeg at et pilotprosjekt er viktig, for å i møtekomme disse utfordringene.

Våre eldre har mye kunnskap som må videreføres.

Så får vi håpe sametingsrådet også er enig. Vi får se hva de svarer på neste plenum.

 

Selvmord

Er det galt å ta selvmord? Har man en rett til å ta sitt eget liv? Er den som tar sitt eget liv selv ansvarlig for sine handlinger?

Det var heftige spørsmål å ta stilling til tidlig på morgenen. Jeg hadde rukket å fått meg en kopp te, funnet en plass og bladd i kursheftet.

Disse spørsmålene skulle besvares før kurset startet. Ja, for hva er egentlig mine holdninger til selvmord? Jo mer jeg tenkte på disse spørsmålene, jo vanskeligere ble det å svare. Det er jo ganske så omfattende spørsmål. Ikke minst et sårbart tema.

I dag og i morgen deltar jeg på et kurs for å lære førstehjelp ved selvmordsfare. Vi skal blant annet lære å fange opp mennesker som er i fare for å ta sitt eget liv, og også stille direkte spørsmål til den det gjelder. Men det er også viktig å se på sine egne holdninger og følelser i forhold til selvmord. Ja, og så klart må man tenke over hvilke erfaringer man selv har med selvmord. Det er intense dager med mye å tenke på.

Er det galt å ta sitt eget liv? Jeg krysset av midt i mellom. Det handler egentlig om ens grunnleggende menneskesyn. For meg er vurderingene i spennet mellom menneskets rett til selvbestemmelse over eget liv, til forestillingen om at livet er gitt som gave, av en Gud (som jeg tror på). Og Gud gir livet, og skal da også være den som tar livet. Eller er det egentlig så enkelt? Hva mener du?