Neida. Jeg er overhodet ikke inne i noen boble.
Jeg bare tenker.
Mye på Egypt. På fine Kairo som jeg er så glad i. På demonstrantene og kampen for demokrati. Jeg tenker på flyktningene i Kairo, og den gode maten de lagde da vi besøkte dem. Jeg får lyst til å sitte på en av kafeene i en av Kairos mange gater og røyke vannpipe.
Jeg tenker på menneskene jeg møter hver dag. De som har flyktet fra hjemlandet sitt, og har litt andre problemstillinger i livet enn det jeg har. Debatten om hvorvidt gravide kvinner skal ha rett til ultralyd i uke 12 blir da litt… merkelig.
Jeg tenker litt på Maria Ameliè- som satte asylpolitikken på dagsordenen. Det er ikke lett å være asylsøker, ikke en gang i Norge. Det er nok ikke lett å vente vente vente vente. For så å få avslag, og drømmen om et nytt liv forsvant. Jeg tenker på mine venner som ble sendt rett ut av landet. Til verre forhold enn i Russland. Og uten norske venner som ble med.
Det er flaks. At jeg ble født med norsk pass. Det tenker jeg mye på. Og at vi skal være glade vi diskuterer ultralydstidspunkt, eller leksehjelp i skolen for den saks skyld. Det betyr jo at vi lever i et samfunn med fred&demokrati&harmoni&sånn.