Å hilse på hverandre med «Guds fred» i gudstjenesten kan visst være ekskluderende. Derfor må den tones ned, mente en av Kirkemøtes komiteer.
Er hilsenen ekskluderende? Eller kanskje mest påtrengende, når man før nattverdsmåltidet oppfordres til å hilse på sidekameratene med Guds fred? Eller kan det til og med være inkluderende? Selv synes jeg det kan virke litt kunstig at man først da skal hilse hverandre med «Guds fred», og ikke på et tidligere tidspunkt. Men jeg innser det for meg er en litt mer vanlig hilsemåte enn det er for andre.
Det er kanskje uvant for noen å hilse med Guds fred, men da kan man bare komme på (læstadianer)samling og øve seg. Der hilser man hverandre med Guds fred når man møtes. Med håndtrykk. Og er man riktig så heldig så får man også en klem.
Debatten hvorvidt man skal hilse hverandre med «Guds fred» skal stå i en ordning eller veiledning til kirkas gudstjeneste blir litt fremmed for meg. Da jeg var yngre diskuterte vi nemlig om hvorvidt vi skulle hilse med «Guds fred» når vi møtte hverandre på bussen. Vi lærte at i denne hilsenen ligger det et ønske om at den man hilser på skal få oppleve Guds fred. Det må vel passe veldig fint i en gudstjeneste?
Guds fred! Med klem:) Som om jeg skulle sagt det selv, sånn bortsett fra at det var du som gjorde det, og ikke jeg;)
Den vakreste hilsen man kan hilse et medmenneske med skal tones ned! For noe tullprat. Jeg skjønner at komiteen er redd for å bli overreligiøs, men jeg mener at komiteen har overreagert – redd for å bruke vanlig høflighet i forbindelse med gudstjeneste.
Guds fred. God påske. Klem 🙂
Enig med de over her!