Det er visst bloggpause ja..

Så fint at du er innom sida mi! Som du nok ser så er den ikke oppdatert siden forrige valg, og nå holder vi på å forberede nytt valg. Det er jo fristende å si at tida går for fort. Men det er jo uansett mitt eget valg å ikke bruke bloggen. Andre arenaer ble kanskje viktigere og mer målrettet?

Uansett, bloggen består selv om den ikke oppdateres,  om ikke annet for at jeg selv skal kunne se tilbake på hva jeg har skrevet. Kanskje en dag våkner den igjen.

Ønsker deg et godt valg 2017, og før det en god vår og god sommer 🙂  Om du lurer på hva du skal stemme til sametingsvalget, så kan jeg anbefale NSR- Norske samers riksforbund.

Advertisements

Takk for tilliten!

Det er sant!  Velgerne ville ha oss alle tre på Sametinget; Anita, Tor Gunnar og meg. Opptellinga er endelig ferdig.  NSR fikk 3 av 6 mandater i Sør- Norge valgkrets og vi fikk 33,7% av stemmene. Valgdeltakelsen er økt! Hurra! Det er fantastisk. Jeg gleder meg til fire nye år! Med en bra NSR-gruppe, og andre trivelige folk. Tusen tusen takk for tilliten. Nå starter arbeidet.

NSR har gjort et godt valg og vi er størst på Sametinget, og jeg håper vi klarer å danne et flertall og et Sametingsråd.

Aller først skal jeg prøve å få sydd meg ny kofte til åpninga om knappe fire uker. Lurer på om jeg skal gå for blå kofte denne gang…

Image

Vi fikk Tor Gunnar med oss til Sametinget! Hurra!

 

Ingen tid å miste!

Jeg har blogget om demens på NRK Sápmi sin valgblogg.

I år har Nasjonalforeningen for folkehelsen fått TV-aksjonen for arbeidet de gjør med demens. Jeg håper vi med det også får satt fokus på samiske demente og utfordringene som de og deres familier møter. Det er en tøff sykdom å bli berørt av.

Hele det samiske samfunnet har ansvar for å ta tak i dette, ikke minst vi politikere. Vi har ingen tid å miste!

Ingen tid å miste

Forskjellsbehandling av samiske elever

Vi har mange utfordringer når det gjelder samisk undervisning. En av dem er at foreldrene må kjempe om samiskundervisning for barna sine, og at man ikke vet at man har rett på slik undervisning. Dette har jeg skrevet leserinnlegg om. for å bedre situasjonen har jeg to forslag; det ene er informasjonskampanjer om rett og mulighet for opplæring i og på samisk. Det andre er at skolene i sine rutiner ved innskriving til skolen spør om barna skal ha samiskundervisning. Her er leserinnlegget i sin helhet:

FORSKJELLSBEHANDLING AV SAMISKE ELEVER

Barnas rett og mulighet til utdanning er et fundament i samfunnet vårt. Alle barn får tilbud om lik utdanning uansett bakgrunn man har og uavhengig av hvilke foreldre man har.

Dette gjelder ikke samiske barn.

For mange samiske barn er muligheten til opplæring i samisk – eget morsmål- avhengig av om de har foreldre som orker å kjempe for at barnet skal få undervisningen det har krav på. Merk: foreldre som kjemper for at kommunen skal oppfylle en lovpålagt oppgave. For alle samiske barn har rett til opplæring i samisk uansett hvor man bor, og det er skoleeiers ansvar å sørge for dette.

I praksis er det slik at det i mange tilfeller hviler på foreldrenes innsatsvilje, i noen tilfeller også kranglevilje. Dette fører til et skille mellom samiske barn, hvor de som har foreldre som ikke gir seg får samiskundervisning, og de som ikke har det, mister denne undervisninga.

Noe må gjøres. For dette går ikke an. Det er uakseptabelt at vi- i 2013- har et system som forskjellsbehandler samiske barn. En ting er at foreldrene må kjempe for undervisning, en annen er mangel på informasjon om dette. For mangel på informasjon er også en vesentlig utfordring. En del foreldre vet ikke om retten barna har til undervisning. Jeg møtte nylig en ungdom som akkurat hadde blitt ferdig med ungdomsskolen, og som fortalte meg at nå ville han lære samisk. Du har ikke hatt samisk på skolen da? spurte jeg. Hæ, kunne jeg hatt samisk på skolen? svarte han. Jeg har også møtt en annen ungdom som på barneskolen fikk beskjed om at samisk kunne hun vente med til ungdomsskolen. Nå er hun ferdig grunnskolen og har ikke hatt en time samiskundervisning. Begge disse ungdommene har hatt retten på sin side. Ingen har fått det. Det er pinlig.

Vi på Sametinget har ikke styringsrett over kommunene, så det er begrenset hva vi kan gjøre. Vi kan påpeke det, og jeg håper nå at myndighetene tar tak i denne utfordringen. Jeg har to forslag som jeg tror vil forbedre det hele. Det ene er informasjonskampanjer, både overfor skoleeiere og foreldre om retten og muligheten barna har til opplæring i samisk. Et annet forslag er at dette tas opp i rutinene når barna skrives inn i grunnskolen. Slik at skolene så tidlig som mulig kan forberede samiskundervisningen til barna. For i dag – med den teknologien som finnes- er det mulig å få det til uansett hvor man bor.

Jesus og meg

Masteroppgave er levert. Jeg er lykkelig, og forsøker å ikke tenke på alt som burde vært annerledes. Den er jo faktisk min. Min oppgave. Min lille baby. Jeg kikker på den, men åpner den ikke -enda. Læstadianske brev får hvile noen uker til. Da skal jeg tilbake til teologisk fakultet i Oslo, for å forsvare oppgaven, og forhåpentligvis få min mastergrad i kristendom.

Hva passer vel bedre da enn å reise til samiske kirkedager i Mo i Rana rett etter innlevering? Jeg tok med prestemannen, komagene, kofta og satte meg på toget. Sámesiidaen var synlig, så det var ikke noen tvil om hvor vi skulle. En storlávvo og mange små. Trivelige folk. Bra program. Fine gudstjenester. Bra konserter. Seminar om samisk liturgiarbeid. Om forsoning. Og ikke minst bra vær og god stemning.

Det var fint. Å være der,  møte masse kjentfolk, og å mimre om gamle dager da jeg var på Samisk kirkeråd sine ungdomsleirer.

Bilde

Jesus, meg og masteroppgaven. Jesus er mest tydelig, det er vel slik det bør være?

Bilde

Klart for ungdomsgudstjeneste i stor-lávvoen

 

Studentliv

Visste dere at lykken for en mastergradsstudent er stabburstrappa på prestegården? Med jordbær, solkrem og gjennomgang av oppgave.

En uke igjen, og jeg kan ta ferie på ordentlig!

Typisk at jeg ikke skjønte hvor heldig jeg var da jeg var student på heltid. Det skjønner jeg veldig godt nå. Når jeg er flyktningkonsulent på heltid. Så politiker. Og deretter student.

Derfor var lykken å få ferie fra heltidsjobb, og kunne bare være student. Men jeg var ikke akkurat lykkelig da jeg skjønte jeg måtte droppe både festival og bryllup.

Visste dere at læstadianske brev er et av verdens mest spennende tema? Jeg kan snakke om dette i timesvis. Og få adrenalinkick når jeg finner ut noe nytt etter å ha studert samme brev for tiende gang, og markert ulike tema med ulike farger. Ser ut som regnbuebrev. Det er små lykkefølelser som trengs innimellom. Mest av alt er det frustrasjoner og lengsel etter ferie.

Jada, jeg får med meg hva som skjer ellers rundt omkring. Har sett omtrent alle bilder fra Markameannu og eventyrbryllup på Hamarøy. Og jeg blir opprørt over det som skjedde i Kallak. Ja jeg leser aviser og har lyst å skrive noe om selvbestemmelse. Jeg ser at resten av NSR-gjengen er aktive, så jeg får komme sterkere tilbake om en drøy uke.

Jeg skal nyte sola på stabburstrappa. Det skjer ikke så ofte for jeg er mest innendørs. Noe som betyr at jeg må se langt etter å være lekker sommerbrun til valgkampen. Jaja. Det er forhåpentligvis innholdet i det man sier som betyr mest.

Sa jeg at noen nevnte at folk flest ikke er så opptatt av læstadianske brev? Nei, det kan jeg ikke helt skjønne er mulig…

20130730-165305.jpg